Jeg har skrevet om dette før, et innlegg jeg mente med hver celle i kroppen, i den gamle bloggen. Dessverre har den serveren takket for seg.

Meningen min er derimot ikke gått på trynet. Observasjoner foretatt idag gjorde at jeg føler jeg må lette hjertet nok en gang. Og for å understreke poenget med denne posten, må jeg gå personlig til verks.

Jeg ber om at dere som har trollekommentarer eller usaklige meninger om emnet, snur nå.

OK. Jeg hater røykende gravide. Jeg hater kanskje ikke mennesket bak røyken. Men jeg hater handlingen deres. Jeg avskyr rett og slett gravide damer som fyrer opp sigaretter og tar dype magadrag.

Hva tenker dere på? Dere tenker ikke på det uskyldige livet dere har laget. Dere tenker ikke på at et foster er totalt forsvarsløst og uferdig. At hvert eneste trekk dere tar kan være med på å skade babyen deres for livet.

Jeg har hørt gravide røykere komme med argumenter som disse:

1. “Jeg er helt avhengig av røyk, og jeg greier bare ikke å slutte.”
2. “Noen sigaretter skader vel ikke ungen.”
3. “Jeg skal slutte å røyke etterhvert.”

Punkt 1 forteller meg at du er skamløs og etisk underutviklet. Samtidig er du en komplett egoist og en fare for barnet ditt fordi du ikke har stolthet og viljestyrke nok. Om du ikke kan legge fra deg røyken engang under svangerskapet, hvordan skal du fremtre som en god rollemodell for barnet ditt da det kommer hjem fra skolen og sier “mamma, får man kreft av å røyke?”? Ingen tvang deg til å begynne å røyke – og det skal en god del trekk til før man er avhengig. Du gir ikke engang barnet ditt noe valg. Du lar det ikke kjenne frisk luft før det er født – men lar derimot sigarettrøyk være det første det får i lungene!

Punkt 2 forteller meg alt i punkt 1, og også at du er dum. Stokk dum.

Det tredje punktet vitner om dårlig handlingskraft.

Disse punktene gjør seg ikke noe særlig i barneoppdragelse. Nå er det dessverre slik at ikke alle egner seg som foreldre, men er det ikke fryktelig dumt å spolere både troverdighet og respekt bare på grunn av røyk?

Grunnen til at jeg tidlig i posten sa dette ville bli personlig, er fordi jeg selv sterkt ønsker meg barn. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal greie det. Jeg vet ingenting om jeg er fruktbar eller ei, og det plager meg. Derfor kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan vordende mødre kan gå rundt med stor mage og røyk mellom fingrene. De har livets gave i magen. De har noe ikke alle kan få. Og de aner ikke hvor grensen går for det ufødte barnet, kanskje tåler det røyk og ikke får noen mén – men kanskje blir det sykt resten av livet.

Og så tar du sjansen?