Ettersom jeg har tilbragt hele helga på sofaen med et defekt ben, har jeg fått bruke tiden på å ligge og løse verdensproblemer og fundere på jordas underfundigheter. Denne posten bærer enormt preg av livet som en sosialt tilbakestående halter. Tenk om jeg hadde måttet ligge i månedsvis. Det er ikke bra, kan jeg tenke meg. For jeg er en tenker av dimensjoner, og jeg har viet altfor mye av mitt liv til tankenes autoritære og ubarmhjertige arena.

Nuvel. Ting jeg irriterer meg over om dagen. Punktvis.

• Livet braser frem i en fart man ikke alltid har kontroll over. Om bare folk kunne lært seg til å godta dette istedenfor å sukke og akke seg dagen lang hadde det vært mye bedre.
• Søpla tømmes for sjelden.
• Å vente med å tømme matsorteringen til bøtta er full, er dumt. Note to self.
• Damer, og – i rettferdighetens navn – gutter, på Narvesen bør til enhver tid være inneforstått med hvilket tilbud de har, og at hver 5. kaffe på kortet er gratis. Da det står 0,- der betyr ikke det at man skal betale 20 kroner.
• Å ryke et korsbånd betyr ikke å brekke noe.
• Legevakta er en dum tjeneste som i altfor stor grad pirker på folks psyke og tålmodighet - og som, tross for at det er en servicetjeneste, ikke behandler skadete som likeverdige mennesker. (Beklager! Jeg satt i 7 – SJU!!!- timer på skadestua uten å få hjelp. Man blir gretten av slikt.)
• At jeg må betale 2900 kroner i veiavgift og lide under det faktum at jeg ikke bor i hovedstaden. Det er nemlig motorveien de bruker penger på. Den kjører jeg ca. 1 gang i året.
• At det er salg på vesker hver sabla gang jeg er blakk.
• At enkelte ser ut til å misbruke “fri barneoppdragelse” på høyt nivå. Det går faktisk an å be unger dempe seg uten at det er en pedagogisk krise. (Men hva aksepterer man vel ikke for husfredens skyld, og så mye rett man har som husleier)
• At bedrevitere alltid må pirke og kverulere, uansett hvor godt man prøver å poengtere og argumentere på forhånd.

Dessuten lurer jeg på hvorfor enkelte husstander ikke opererer med do-nøkkel. Og da tenker jeg ikke på de som har barn. Men voksne mennesker med katt. Som ikke har nøkkel på do. Nå skal jeg ikke gå inn på ting som bæsj og sånt altså. Dessuten er jeg litt som “Shit-break”. Best hjemme. Ikke borte. Men uansett. Det er faktisk ganske slitsomt å måtte på do i slike hjem, selv om man bare skal nummer en. Det å sitte med buksa på knærne og tviholde på klinka i redsel for at kameraten til vertinnens samboer skal brase inn der er ingen god do-opplevelse. Nøkkel er i alle tilfeller best i en do-dør. For barnløse.

Nå skulle jeg skrevet noe om nakenbading, men jeg har litt lite erfaring med det. Noen andre som har? Jeg trenger noen gode argumenter for nakenbad i sjøen midtsommers. Noen maser på meg, og jeg er litt for opptatt av kosehåndtak og cellulitter til at entusiasmen er overveldende.

Akkurat idet jeg hadde blåst støvet av skrittelleren og nærmet meg 10.000 raske på en dag, tryner jeg og ryker korsbånd. Fantastisk. Sommersesongen, here I come. Litt mer av meg enn planlagt, bare.

Jeg har ikke noe særlig påskepynt. Idet jeg flyttet hjemmefra, rådvill og umoden, adopterte jeg bare mamma og mormors tradisjoner, med knallgule kyllinger og gule blondeduker. Etter noen år på min egen bak har jeg derimot innsett at dette ikke kler min stue, og det har forresten mamma og mormor også innsett for deres del, og dermed har jeg bare et kult pepper/salt – sett med to limegrønne haner til påskepynt. Ikke mye til påskestemning av det. Jeg tror jeg redder det hele med oransje, lime og gule kubbelys, jeg.

Også har jeg innmari lyst på flatskjerm.

Jeg kunne skrevet mye om ting som irriterer meg f.eks i trafikken, men jeg tror det er best å la være. Blodtrykket var fint sist jeg sjekket, men best å ikke utfordre skjebnen.

Det er ikke godt for sjel og sinn å plutselig bli totalt handicappet. Jeg har enorm respekt for de som får livet snudd opp-ned på et blunk. Jeg er sjeleglad for at jeg tross alt er frisk og rask. Jeg tenker for mye. Jeg vet det.

Det blir godt å komme ut blant folk igjen.