Dette har jeg fortalt om før, i en utgått gammel blogg.
Men det er verdt å nevne igjen. Og kanskje forhindre at det skjer andre.

Som de fleste kanskje etterhvert har observert, er jeg ganske glad i å prate. Hele tiden.

Rett før siste eksamen var kollokviegruppa samlet hos meg. Praten peilet inn på sengelektyre, og jeg satte engasjert i å fortelle:

JEG: Jeg liker så godt å lese på senga, for da blir øynene fortere slitne og jeg sover godt etterpå. (blablabla) Det er dessuten ETT blad jeg synes er lidderlig festlig å lese før jeg sovner. Har noen gamle blader liggende ved senga, og det er skikkelig underholdende til tider.

Folkene flirer over ordvalget. Hilken lektyre kan være lidderlig festlig?

JEG: Cupido er bare såå bra å lese, det er morsomt, og jeg kan le meg skakk av det.

Ser at folkene kikker på hverandre med skeve smil. Jeg forteller uanfektet videre, og legger ut i sju lange og sju brede hvor fantastisk Cupido er å lese. ST bryter tilslutt stillheten blant kollokviemedlemmene og stopper den plaprende kjeften min.

ST: Cathrine….du mener STUPIDO. Ikke Cupido.

D’oh!

I utgangspunktet høres det kanskje ikke så ille ut, men i hodet mitt hadde jeg sett for meg Stupido / Larsons gale verden og det ble liksom helt feil med Cupido.

Et par uker senere hadde jeg bursdag, og en kamerat av kollokviekameraten min kom på festen.

R: Jeg hører du er så glad å lese! Da syntes jeg at jeg måtte bistå den gleden.

Hvorpå han drar frem et rykende ferskt Cupido. Det ble mye latter rundt bordet, og jeg prøvde rødmende og febrilsk å ro meg frem til sannheten rundt dette.

At jeg aldri kan passe munnen min.

For ordens skyld: jeg leser ikke Cupido veldig ofte.