Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for angst, eller noe de sliter med.
Jeg selv er livende redd for å ta blodprøver. Ikke fordi jeg synes det er så vondt, men jeg synes det er ubeskrivelig ekkelt å tenke på nålen som drar blodet ut av årene mine. Jeg synes alt innenfor huden er svimlende gross og takler ikke å se på åpne sår eller kroppsdeler som er brukket og bendt i alskens retninger.
“Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.”
Folk flest synes denne angsten er dum og useriøs, og “oppmuntrer” med at: “det finnes jo ikke vondt, da”.
Opphavet til denne posten, var en kommentar i en blogg. En person skrev at han følte det som trist at enkelte menneskers redsel for stikk i armen førte til andre menneskers DØD, og ja – han skrev død med STORE bokstaver, som for å forsikre seg om at hans manglende anerkjennelse ovenfor noens angst var fullstendig tilstede. Videre mente vedkommende at “det å vise nestekjærlighet ovenfor fremmede” var selve veien til selvfølelsens lykke.
Dét er jeg enig i, og jeg er opptatt av at empati og medfølelse kommer til syne i samfunnet.
Men at en fobi jeg har skal gjøre meg medskyldig i noens død går jeg f… ikke med på!
22 comments
Comments feed for this article
19/09/2007 kl. 5:55 pm
Terje
Fortell om hva denne posteren mente – hvordan sørger redsel for stikk for død? Slik at vi kan finne ut hvem av dere vi er enige med
19/09/2007 kl. 5:59 pm
cat.
Terje: Han mente at det at noen er redde for stikk i armen er en direkte årsak til at noen som trenger blodoverføring vil dø, fordi man ikke bidrar.
Hvis så er tilfelle, bør det samme gjelde diverse andre kroppsdeler også – og hvordan stiller vi oss til organdonasjon? Er pårørende egoistiske og medvirkende i dødsfall dersom de ikke vil donere bort organer fra en i familien?
19/09/2007 kl. 6:01 pm
Terje
Ok! Jeg synes det med blodbanken var litt søkt.
Men angående organdonasjon: Pårørende som nekter er definitivt egoistiske.
Det bør og må være en løsning hvor organdonasjon er standarden, men at en kan melde seg ut hvis en vil. Pårørende bør ikke kunne styre over dette.
19/09/2007 kl. 6:32 pm
cat.
Takk for støtte i dette med blodbanken. Jeg ble forbannet over at noen kan si noe slikt om mennesker som faktisk sliter med noe psykisk.
Angående organdonasjon tror jeg at jeg er enig med deg. Ikke i at det bør være tvunget, men definitivt at noe skulle vært gjort for å oppfordre flere. Jeg har donorkort i lommeboka mi. Alle skulle fått det utdelt et par ganger i året og valgt selv om de ville hatt det i veska.
Jeg tror det er mange som ikke ofrer det så stor tanke sånn i hverdagen.
19/09/2007 kl. 6:48 pm
Terje
Men den foreslåtte løsningen er det de som IKKE vil donere som må ha “kort” (eller stå nevnt i en database, da).
19/09/2007 kl. 7:30 pm
Maria Mytterist
Been there… Hadde helt fullstendig noia for blodprøver inntil ifjor, da ble jeg alvorlig syk – og som en typisk fobiker var det første jeg tenkte; “åh nei…nå blir det mye sprøyter!” Vel, noia’n er helt vekk nå,(ørten millioner prøver will do that for you), men jeg vet akkurat hva du mener. Og ikke pokker om jeg er ansvarlig for tapte liv av den grunn. Fnys!
19/09/2007 kl. 8:30 pm
cat.
Maria Mytterist: Jeg har definitivt blitt bedre enn jeg var, da jeg faktisk måtte legges ned på en benk slik det var før. Nå kan jeg sitte oppreist og vri hodet over på motsatt side slik at jeg ikke kan se noe – og overleve. Men det å tappes for litervis med blod makter jeg ikke.
“Og ikke pokker om jeg er ansvarlig for tapte liv av den grunn. Ditto!!
20/09/2007 kl. 12:48 am
M
interessant. jeg har alltid gått utifra at folk er redde for blodprøver fordi det gjør vondt, og har tenkt at ‘en slik reaksjon kan jeg forstå hos barn, men voksne burde tåle litt smerte’, men jeg skjønner nå at det ikke er smerten de er redd for. så da har jeg lært noe:)
men jeg skjønner ikke hvorfor noen voksne, oppegående mennesker er livredde for å ta sprøyter. har du en forklaring på det?
20/09/2007 kl. 6:52 am
cat.
M: Kan man forklare hvorfor folk er redde? Finnes det noe fasitsvar på det, tror du?
20/09/2007 kl. 7:38 am
M
nei, jeg tenkte bare at siden du ikke tåler blodprøver, så liker du ikke sprøyter heller, eller i det minste hadde en teori.. men men.
20/09/2007 kl. 4:03 pm
cat.
Nei, M, jeg har ingen teori. Jeg tror ikke det finnes svar eller teorier på alt her i verden. Jeg tåler blodprøver, men jeg hater de bare. Jeg tåler det jo, i den forstand at jeg overlever hver gang jeg tar en. Sprøyter er noe annet for min del, da sprøytes noe inn. Blodprøvene blir stukket inn i årene og drar blodet ut – og det er det som er problemet mitt.
Jeg tror forøvrig du bør være forsiktig med å båssette “noen voksne, oppegående mennesker” på grunnlag av redsler de har… Og det er ment som et velmenende råd.
20/09/2007 kl. 4:48 pm
Maria Mytterist
M: Fobier er sjelden rasjonelle, som de fleste vet. Alle vet at en vanlig norsk husedderkopp ikke kan gjøre deg noe, men har man en fobi så kan man ikke hjelpe for sin reaksjon, fysisk eller psykisk. Det handler ikke om smerte ved sprøytestikk, det handler om en fysisk angstreaksjon – og de er som kjent vanskelig å skru av. Hadde man kunnet “ta seg sammen”, så hadde nok de fleste valgt det.
21/09/2007 kl. 4:07 am
M
jeg båssetter ingen jeg.. jeg er bare interessert i hva de faktisk er redde for, siden det ikke kan være smerten. og jeg er veldig interessert i hvordan og hva folk tenker og hvorfor gjør som de gjør, derfor spurte jeg om du hadde en teori.
21/09/2007 kl. 5:42 am
M
og det er ganske tydelig (for meg hvertfall) at i den første kommentaren min mente jeg at det med ‘voksne oppegående mennesker’ er noe jeg alltid har tenkt før, men nå som du har forklart problemet for meg skjønner jeg at denne tankegangen var feil og kan derfor vise mye mer forståelse neste gang jeg møter noen med det samme problemet.
det virker som om du ikke skjønner at folk ikke forstår hvorfor du har et problem med blodprøver. de fleste mennesker opplever svært lite ubehag når de tar blodprøver – kun et lite stikk. så når du sier at du ikke liker å ta blodprøver kommer de til å gå utifra at det er dette lille stikket som er problemet. det var det jeg alltid trodde, og jeg har en bedre forståelse for folks tankegang enn folk flest.
du kan ikke forvente at folk skal ha forståelse for et problem de ikke forstår. og før du forklarer at det ikke er stikket, men noe annet, kommer de ikke til å forstå det.
så jeg synes at du viser like lite forståelse for folk som ikke forstår som du mener de gjør for deg.
nå som du har forklart det i dette blogginnlegget, så forstår jeg hva problemet er, hvertfall til en viss grad. og da kan jeg vise forståelse, selv om jeg vet at dette er en irrasjonell frykt.
21/09/2007 kl. 8:36 am
cat.
M: Helt fair! Noe alle burde gjøre er å gå inn i seg selv og kjenne på empatien vi sitter inne med. Men det å ikke forstå og samtidig ytre sin skepsis til det er litt farlig. Det var “vanlig, oppegående mennesker” jeg reagerte på.
21/09/2007 kl. 2:02 pm
Maria Mytterist
M: Du sier du har “en bedre forståelse for folks tankegang enn folk flest”. Og du går ut ifra at folk vil tro at det er det lille stikket som er problemet…du tror ikke at du undervurderer folks allmenne kunnskaper litt nå da? Med mindre du har vokst opp alene i en hule i indre Borneo, så har du vel fått med deg at folk kan ha fobier, og at disse er irrasjonelle? Trodde du virkelig at det var smerten ved en blodprøve, eller et sprøytestikk, som ga angst? Så folk som er redd edderkopper bør forklare deg at de ikke er redd for å bli angrepet, evt spist da, eller?
21/09/2007 kl. 4:27 pm
Minneapolise
Morsomt at de med sprøyteskrekk skal gies skylden for at folk ikke gir blod. Tror latskapen er ganske mye større enn en liten fobi!
21/09/2007 kl. 4:39 pm
Maria Mytterist
Minneapolise: Godt poeng:)
21/09/2007 kl. 5:52 pm
betty42
Alle mennekser er i utgangspunktet litt redde, bare se: vi har brannvarslere, og det er ikke noe problem, før redselen blir det styrende, altså, billedlig talt, hvis brannvarsleren slår ut hele tiden, da blir redsel slitsomt.
22/09/2007 kl. 10:31 am
cat.
Minneapolise: Jeg vet ikke helt om jeg forstod deg rett, men mener du at blodprøve-/sprøytefobi er mer lik latskap? Jeg velger å tolke svaret ditt dithen at folk flest ikke gir blod på grunn av latskap (og så må jeg selv skyte inn med ordet egosentrisme) og at det derfor er på grensen til komisk at de som faktisk sliter med en fobi blir pålagt beskyldninger og dårlig samvittighet.
Jeg vet jo at jeg burde gi blod, men jeg får det virkelig ikke til..
Betty: Ja, enig i det. Dersom en redsel eller en fobi går utover samfunn og livet generelt er det fælt. (Men skylden for tapte liv vil jeg likevel ikke ha.
)
22/09/2007 kl. 8:45 pm
Sukkerspinnengelen
Ikke enkelt dette, både å forstå og forstå at noen ikke helt forstår. Jeg besvimte årvisst av pirképrøver hele barneskolen enten jeg sto, satt eller lå. Borte ble jeg. Ingen hadde fortalt meg hva å besvime var, så jeg ante ikke hva som skjedde med meg. Men det var jammen ekkelt. Jeg har absolutt sprøyte- og blodprøveskrekk, men håndterer det bedre nå enn før. Det er altså en skrekk/fobi som får alle redselsreaksjoner til å bryte fram hos meg. Jeg svetter faktisk i hendene nå som jeg skriver om det. Heldigvis er jeg fraråda fra medisinsk hold av fysiske årsaker å gi blod, ellers ville jeg nok ha ha betydelig mer dårlig samvittighet.
Med det samme jeg har ordet kan jeg fortelle at jeg for et par år siden fulgte anatomiundervisning. Lærte om skjelettet og muskulatur. Det svimla skikkelig for meg de første timene, men det var så interessant at jeg etterhvert klarte å følge undervisninga riktig så godt. Da ble jeg jaggu stolt av meg sjøl! For jeg har alltid syntes at alt på innsiden av huden har vært ekkelt og gitt meg fobiske følelser. Det store var da jeg kunne se på bildene i en anatomibok som viste bilder av en død person sine muskler og annet, og som ville gitt meg mentale plager i ukesvis tidligere.
25/09/2007 kl. 4:58 pm
cat.
Sukkerspinnengelen: Jeg føler virkelig med ditt yngre jeg og følelsen av å besvime. Jeg kan også overraske meg selv enkelte ganger. Idag sitter jeg oppreist under blodprøver, men det har tatt tid. Som du beskriver har frykten utløst uante reaksjoner i kroppen hos meg. En gang besvimte jeg på vei ut fra legekontoret.. Legen min sa også ved en anledning at jeg nok ikke burde melde meg som blodgiver.
Jeg så en utstilling (på bilder, riktignok!) hvor døde kropper etter noen som donerte de bort stod stilt ut både som kroppsdeler, halvparter og diverse. Det overlevde jeg. Men det er slett ikke sikkert jeg hadde taklet å se det “live”. All honnør til deg og anatomiundervisningen du fullførte.