I voksen alder har jeg lært meg noen grep på gitar.
Jeg ville lære å spille gitar. Ved siden av piano er det det vakreste instrumentet jeg vet om.
Da vi gikk på barneskolen, husker jeg at ei jente i klassen spilte “Für Elise” bedre enn komponisten selv. Da ville jeg lære å spille et instrument.

Og akkurat da interessen ble vekket, ble vi alle tvunget til å velge oss instrumenter. Til nå var min instrumenterfaring kun tillagt den skrekkelige blokkfløyta (og er den obligatorisk lenger? Som om ikke det var nok måtte vi også strikke et etui til denne fløyta. Hvorfor måtte barneskolen rasere flere av mine interesser på den måten?) – nå skulle vi påtvinges å lære enten fiolin, klarinett eller kornett. ‘¨

Ikke gitar.

Jeg valgte klarinett. Fremdeles kjenner jeg følelsen av den fuktige trebiten som skal ligge i munnstykket.

Det jeg skal frem til er at jeg mener grunnskolen og dens da tydelige formidlingspedagogikk var riv ruskende gal. Det vil si, en lærer som hadde klare mål over hva h*n ville formidle og vi elevene skulle lære. Jeg kan per idag ikke en eneste tone på klarinett, jeg hater blokkfløyte og jeg tok i strikkepinner igjen for første gang ifjor. Hvordan læreren formidler har en enorm sammenheng med hva barn lærer. Jeg elsker musikk, og jeg elsker forming – fortrinnsvis den finmotorisk utfordrende.
Men jeg hatet klarinett, blokkfløyte og det å strikke etui til sistnevnte.

Kunnskapsdepartementet kom i fjor høst med en revidert og bedre utgave av Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. I denne har begrepet “barns medvirkning” fått stort fokus. Dette vil vel også komme mer til syne i dagens skolepedagogikk. Barn kan få være med på å forme dagen sin i mye større grad enn vi voksne kanskje tror. De vet selv hvilke interesser de har, og det de ikke har sett enda er det vår oppgave å veilede dem inn i . Veilede – ikke pålegge.

Dog, jeg lærte selvsagt mye i grunnskolen. Jeg har tilbragt 15 år av livet mitt på skoler.

Men noe husker man godt.
Jeg glemmer aldri heimkunnskapslærerinnen Synnøve som på sin bastante og klare måte skulle forklare oss femteklassinger hvordan vi skjønte vannet var ferdig:
“Vannet skal være pisslunka!!”

Det enkle er noen ganger det beste.