So long

Tusen takk
til alle de som har fulgt meg hele denne tiden.
Nå blir det stille en stund.
Jeg har ikke lenger tid til blogging. Jobben, kjærligheten, venner og familie vil herved få mer av min tid.

Antakelig vil jeg ikke forsvinne helt, jeg kjenner meg selv.

Men jeg lover heller ingenting.
(Hah, jeg vet allerede nå at jeg kommer til å komme tilbake fortere enn jeg dro)

Og forresten, jeg ANTE ikke at jeg fikk så mange stemmer i Tordenbloggen før nå! Jeg er rørt, ydmyk og glad – tusen, tusen takk – alle som stemte på meg!!

Tusen takk.
Dere vet hvem dere er, og tro meg – dere har virkelig betydd noe!!

Vi sees.
Snart.

Lyttetrang:
Jeff Buckley – Last Goodbye

Bleeding

Enkelte stemmer og talenter setter meg ut av spill.

Her er én av dem.

Lyttetrang:
Leona Lewis – Bleeding Love

Min nye venn Tilda

Etter jobb er jeg temmelig kjørt, både mentalt og fysisk.
Da er det godt å fordype seg i noe helt annet, og bruke andre hjerneceller.

Min nye hobby er Tilda.

Ifjor kjøpte jeg boken “Jul med Tildas venner” av Tone Finnanger – egentlig litt spontant, fordi jeg var bedt på juleverksted og trengte inspirasjon. Etter å ha sydd hjerter nok og laget en krans, var jeg hekta.

I år kom den nye boken “Tildas Julehus”, og det jeg trodde jeg aldri ville gi slipp på ifjor ble så til de grader erstattet med denne. Her er det lekre ting – alt fra votter og luer til fugler og engler.

For å skryte litt, viser jeg noen bilder av det jeg har laget:

       

Jeg har ikke tatt i en symaskin siden jeg måtte ta “sysertifikatet” på barneskolen – så jeg tror vi snakker 13-14 år her. Men Tilda-figurene er fullt forståelige for oss ikke-syersker.

Dessuten er de presentert delikat i bøkene, med lekre stoffer og stemningsfullt tilbehør. Jeg har som mål å ha hele huset fylt av kun egenlaget pynt, og heller supplere med te- og stearinlys.

 Og jeg er godt på vei.

Kolerikeren C

	Hvilken personlighetstype er du?
	Mitt resultat: Kolerisk Du er empatisk og idealistisk. Opptatt av å være unik og å finne en dypere mening i livet. Du liker å hjelpe folk og er flink til å kommunisere! Kolerikere finner man gjerne blant pleiere, sosialarbeidere, lærere og kunstnere.
	Ta denne quizen på Start.no

Dette er slett ikke den mest usanne bedømmelsen av meg.

Stygge ord

Undre har blogget hva hun mener det styggeste norske ordet er.
Det var overraskende sammenfallende med det jeg mener er det verste; nemlig bæsj.

bæsj -en, -er ( fam., barnespr.) ekskrementer; ekskrementklump

Etym.:visstn. e. æsj , jf. ‘æ bæ’ (fra ordnett.no)

Jeg har virkelig store problemer med dette ordet – og dessuten rimer det på ‘æsj’, som vel er betegnelse på ekle, stygge ting. Og bæsj er stygt og ekkelt.

Det er sjelden du hører meg bruke dette ordet. Jeg velger heller å pakke det inn med alt annet så jeg slipper å si det.

Bæsj.

Anna

Spøkelser.
Gjenferd.
Ånder.

“Kjært” barn har mange navn, som vi vet.
Jeg skal dele en historie med dere. Men først vil jeg stadfeste at jeg ikke er en person som lett tror på uforklarlige fenomener. Jeg er interessert og synes det er spennende – men jeg greier ikke å tro fullt og helt, fordi jeg aldri ser noe.

Men det var før jeg opplevde en episode på jobben.

Jeg jobber i kommunen, i et gammelt bygg som er midlertidig frem til 2011 hvor det blir nye lokaler. Atmosfæren i kjelleren har jeg alltid følt har vært spesiell, men jeg vet ikke om det er fordi bygget er så stort eller om det er fordi det er så gammelt (ca. 100 år).

Som de fleste nok har fått med seg, jobber jeg som pedagogisk leder. En dag skulle jeg ha med meg noen barn ut. I yttergangen er en trappeoppgang avsperret med en stor treplate. Hverken voksne eller barn har mulighet til å komme seg forbi den.

Helt plutselig sier et barn “Det er en dame der oppe!”.
Litt forfjamset spurte jeg: “Hvor da?” for jeg så ingen dame.
“Hallo, damen!” fortsatte barnet. Og vinket til den tilsynelatende tilstedeværende damen.
Her kjente jeg pulsen stige litt. Man skal ikke kimse av barns påstander.
Tilslutt gikk vi ut.

Noen uker senere kom jeg i snakk med en kollega, og jeg slang ut spørsmålet litt leende (det er vel dette som kalles skrekkblandet fryd); “Du vet det spøker på jobben?”
“Ja, det vet jeg. Det er ei dame som går igjen her.”

Det var da jeg begynte å lure.

Mangel på tittel grunnet hysterisk latter

Denne må jeg dele med dere, folkens.
Dagens søkeord:

hund som slikker seg i rompa

Priceless!

 

For you

Noen ganger i livet møter man utrolige mennesker som ender opp med å bety ekstra mye for en.

Denne sangen er til et av de menneskene – som jeg har vært så heldig å få i livet mitt.

Du vet hvem du er – og hvor glad jeg er i deg!

Lyttetrang:
John Parr – St. Elmo’s Fire

Dagen da jeg ble feit

Da sommerferien min satte kroken på døra, var jeg kommet dithen at jeg innså konsekvensene av mine til tider fryktelige valg – for eksempel softis-spisingen og den totalt fraværende moralen ovenfor fast-food (selv om jeg aldri, aldri har vært en av de som spiser dette hver dag!).

Jeg kaller denne dagen

Dagen da jeg ble feit.

Det var nemlig denne dagen jeg for alvor innså at noe måtte skje.

Å måtte innrømme det ovenfor seg selv er det verste av alt. Jeg kan være min verste fiende. Helt ærlig har jeg faktisk ikke vært sjef over min egen kropp på snart et tiår. Det måtte jo på et eller annet tidspunkt si stopp.

Men etter å faktisk ha svelget tilstanden, forstod jeg at dette er et allment problem:

“Over halvparten av den voksne befolkning i Norge har en BMI på mer enn 25 og er altså overvektige. “

Sakset fra Lommelegen.no.

Selv om jeg aldri har følt meg skrekkelig feit, har jeg de siste årene hatt for mye å bære på. Det hadde jeg aldri – helt til jeg ble samboer i altfor tidlig alder og attpåtil i et forhold som ikke gikk så bra. Ingen unnskyldning, men en forklaring.

Da ødela jeg forbrenningen min.
Ung og naiv – og totalt uvitende om konsekvenser.

Men nå.
Nå er jeg igang med å tråkke veien tilbake. Tilbake til min kropp.
Jeg har “dessverre” måttet forsake min største lidenskap her i verden; sjokolade. De talentløse 30 grams-bitene fungerer ikke. Nei, her i gården er det “Gi meg fingeren, så tar jeg hele hånda”-mentaliteten som gjelder.

Handelsstanden er jo dessuten så vennlige at de krutter opp alt julegodtet tredje uka i september – så i tillegg til å skulle konsentrere seg om det sunneste av det sunne må man altså gå grundig psykisk til verks attpåtil.

Det er ikke noe å kimse av – elsker man marsipan og sjokolade, så gjør man det. Helt enkelt.

Men jeg har greid det. Hittil.

Det kan 12,5 smørpakker mindre på kroppen gå god for.

Empatiens makt

Jeg streber etter å opptre empatisk og medmenneskelig.
Jeg vet selv meget godt hvordan jeg foretrekker å bli møtt, og derfor prøver jeg i aller høyeste grad å vise den samme oppførselen overfor andre.

Idag merket jeg at min empatiske evne er tilstede med hver celle i kroppen.

Min kjære, kjære kollega har idag måttet ta den tunge veien til veterinæren med sin venn gjennom 12 år.

Jeg har grått i hele kveld.