Jeg streber etter å opptre empatisk og medmenneskelig.
Jeg vet selv meget godt hvordan jeg foretrekker å bli møtt, og derfor prøver jeg i aller høyeste grad å vise den samme oppførselen overfor andre.
Idag merket jeg at min empatiske evne er tilstede med hver celle i kroppen.
Min kjære, kjære kollega har idag måttet ta den tunge veien til veterinæren med sin venn gjennom 12 år.
Jeg har grått i hele kveld.




7 comments
Comments feed for this article
04/11/2007 kl. 10:26 am
Licota
Huff… Vondt.
06/11/2007 kl. 11:41 am
cat. på jobb
Ja, Licota, det var virkelig en sterk opplevelse å se en person du bryr deg om være knust på den måten. Et voksent, oppegående menneske, helt oppløst i tårer.
Det satte meg ut av spill.
08/11/2007 kl. 8:05 pm
Maria
Nå fikk jeg tårer i øynene også… det er aldri en kjekk avgjørelse, men akk så riktig…
08/11/2007 kl. 8:44 pm
cat.
Maria: Huff, den dagen man faktisk både innser og avgjør at avlivning er best er grusom.
22/11/2007 kl. 5:40 pm
Lin
Det er veldig vondt, ja. Vi avlivet vår hund i april i år.
Men det at andre faktisk har empati nok til å anerkjenne tapet og gråte med kan også være litt godt. For sorgen etter et kjæledyr blir ofte ganske ensomt. Noen synes til og med at det er malplassert. Da er det godt at det finnes sånne som deg der.
24/11/2007 kl. 6:57 pm
cat.
Lin: Huff, så trist med hunden deres. Jeg har følt at empatien min noen ganger er litt pinlig, men vet du – heller for empatisk enn følelsesløs.
28/11/2007 kl. 11:46 pm
Lin
Det har du helt rett i.