En liten bit av hjertet mitt ble revet ut idag.

Som en liten jente på 7 måneder møttes vi for første gang.
Jeg satt der, med store blå øyne og bustete hår, i en stol med bord foran og beundret ham.
Mitt opphav har fortalt meg at lite annet spilte noen rolle i livet mitt den halvtimen de 24 dagene i desember.
Musikken, snefillene, den koselige og bestefarlignende stemmen fortryllet meg.
Og hver gang den ble sendt i reprise var entusiasmen like stor.
Jeg så den hver gang.
Den ble aldri utslitt – men fikk bare en ny betydning for hvert år som gikk.

Jeg elsket skomaker Andersen.

Iblant viser verden at den har noe rettferdighet igjen.
For den lot han vandre som en gammel mann, i rolige omgivelser, uten smerter.

At barndommen påvirker oss, er ingen hemmelighet.
Men jeg ante faktisk ikke at denne skomakeren hadde så stor innvirkning på meg før nå.

Gjennom tårer lyser jeg fred over hans minne.