34+0

Endelig fikk jeg somlet meg til å lade kamera OG ta nytt bilde attpåtil… Tror noe har skjedd med magen siden sist fotoshoot. ;-)

Det har vært et par nervepirrende døgn.
Jeg har nemlig vært til kontroll på sykehuset fordi jeg ikke kjente liv på mange, mange timer. Jordmoren på telefon beordret meg inn til sjekk.

Doppleren konstaterte fort at, jo – her var det liv i massevis. Fin hjerterytme på alt fra 125 til 150. For sikkerhets skyld måtte jeg ligge med registreringsbånd på magen i 20 minutter. Jeg kjente dog ikke mer spark, selv om hjertet til Lille slo som besatt.
En lege kom inn og fortalte en lettet mor at registreringstesten var helt normal.

Så fikk jeg en ultralyd.
“Ja, ser her, ja. Det er ikke rart du ikke kjenner så mye spark”.

For min sønn er ikke som alle andre, han er jo spesiell, må vite.
Han har nemlig lagt seg med rumpa godt nede i bekkenet til sin mor, på det stadiet de fleste andre fostre plasserer hodet sitt på samme sted.

For å gjøre historien kort, kan dette ende i et keisersnitt på grunn av seteleie.
Jeg skal tilbake på kontroll om 1-2 uker, for å se om han har snudd seg andre veien. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det kan skje. Men jeg tror det er godt å forberede seg på at nei, kanskje han faktisk blir liggende i seteleie – og heller ta hodeleie som en bonus.
Lommelegen sier faktisk dette:

Mellom 34. – og 35. uke er det rundt 15 prosents sjanse for at barn av førstegansfødende snur seg av seg selv.

Dog har jeg en kusine som tok keisersnitt av eksakt samme grunn for 5 år siden.
Dette var jeg faktisk ikke forberedt på.
Av de tusen bekymringene jeg har hatt vekselsvis disse åtte månedene har jeg ikke ofret setefødsel en tanke. Det er jo ikke til å komme fra at setefødsel er verre enn hodefødsel.

Og som om ikke det var nok, er pluggen i magen litt større enn gjennomsnittet, ca. 5%. Han ble etter mål estimert til å veie et sted mellom 2500 og 3000 gr. Og det er 6 uker til termin…
La meg si det sånn, jeg skal ikke under noen omstendighet presse ut en unge på 4,5 kilo i seteleie.
Men kanskje dette betyr at jeg slipper det jeg frykter – å gå 14 dager over tiden.
Med ks blir jeg uansett tatt før termin. Og jeg regner med å bli satt i gang hvis ungen fortsetter å legge på seg.

Fremtiden ble plutselig veldig spennende og virkelighetsnær.
Jeg kan faktisk risikere å være mamma om 4-5 uker..