Tradisjonen tro bærer hjemmet mitt nå preg av hvor vi befinner oss på kalenderen. Limegrønne løpere, oransje og gule lys, kyllinger og en påskehare-telysestake er plassert på beste skuested.

Innimellom pyntingen stoppet jeg opp litt og ofret høytiden en liten tanke. Jeg tenkte på hva barna er mest opptatt av på denne tiden. Foruten det stappfylte påskeegget, da. De er faktisk intenst opptatt av at Jesus hang og døde på korset. Det burde vi voksne også tenke litt på når vi pakker kofferten og reiser på påskeferie.

Grunnen til at jeg stoppet og tenkte, kom av en diskusjon jeg hadde med en kollega her forleden. Hun er ikke spesielt  det jeg kaller kristen, altså går hun ikke i kirken, ber, holder med noen spesiell trosretning eller følger de ti bud slavisk. Allikevel er hun fast bestemt på å gifte seg i kirken. Jeg ymtet frem at jeg vurderer å få papirene signert hos byfogden og heller ha en fest med nære og kjære i etterkant fordi jeg ikke synes tradisjon kvalifiserer til å gifte seg i kirken. Ikke for meg. Jeg synes det blir litt rart å skulle stå i Guds Hus og love på tro og ære når jeg ikke engang prøver å tro på Ham/ Henne.

Det er jo unektelig veldig høytidelig og flott å gifte seg i kirken. Men er det helt greit å gjøre det uten å ha snev av kristen tro? Jeg bare lurer.

Og slik er det kanskje blitt med denne påskepynten også. Det er tradisjonene som tar over mye av den gammeldagse troen. Og jeg er selvsagt blant dem, tatt i betraktning hvilken generasjon jeg er i.

Derfor får jeg littegrann ekstra respekt for dem som vier tid til påskegudstjenester og budskap. Det er også en fin tradisjon å følge, nemlig.

Kanskje den beste av alt.

God påske, alle sammen. 😀

Advertisements