I påsken har jeg hatt besøk av mitt lille søskenbarn på sju. Hun er nå over stadiet liten jente, men fortsatt et stykke unna ungdom. Jeg har lært litt de siste tre årene og har noen triks for å engasjere og ha pedagogiske tilrettelagte aktiviteter.

Men noen ganger er det bare gøy å la seg rive med, uten hensikter om læring og etikk. Da hun dro frem bagen og sine utallige Barbier med utstyr, kjente jeg på gleden jeg selv følte da jeg var på hennes alder. Jeg løp inn på soverommet og gravde frem min eneste gjenlevende Barbie, Ken og en Barbie-hest.
Da jeg kom ut igjen i stua merket jeg imidlertid forskjellen. Mine 80-talls-leker så plutselig veldig antikke ut ved siden av lille Prinsesse’s nye 2005-versjoner.

Til sammenligning så hesten min slik ut:

barbiehest_aattitalls.jpg ….og Prinsessens: barbiehest_etter_tusenaarsskiftet.jpg

Det er unektelig skjedd noe på tjue år. Men spørsmålet mitt er egentlig hvorfor?
Jeg synes min *utrolig velholdte* hest fremdeles holder mål. Men ved siden av den fancy langmanete bling-bling- hoppa blekner den jo verre enn en nordmann gjør om vinteren.

For ikke å snakke om Ken og damene hans. Men min Ken har ihvertfall ordentlig hår.

ken.jpg Ken i åttitall passer ikke best sammen med dagens fjonge jenter….

ice_princess.jpg

Det morsomme var imidlertid at lekene mine faktisk ble mottatt med entusiasme og beundring. Hesten ble sirlig flettet og gredd, og Ken fikk mye skryt for håret og den fine jakka med «årnt’li glidelås!!». Dessuten er min hest batteridrevet (med en ledning ut av rompa, men det gjør jo ingenting for halen henger foran).

Leker preges vel av det samme som resten av oss, at tiden går fremover.

Men ikke alt går ut på dato.

Advertisements