You are currently browsing the monthly archive for juli 2007.

Jeg er idag abnormt lykkelig over et lønnsløft på 10.000 kroner – og jeg lar Rihanna snakke for meg idag, jeg vil bare sitte på og nyte dette!
(Forresten, hadde jeg bare vært ¼ av den dama der, ville verden ligget for mine føtter, ass… Selv Beyoncé må nok se seg slått!)

Stikkord:

Rihanna – Good Girl Gone Bad

 Lyttetrang:
Rihanna – Shut Up And Drive

Søkeordene i bloggen her er fremdeles i hovedsak styrt av en viss glamourmodell med under middels sangstemme og langt over middels størrelse attributter. Allikvel, idag var det to søk jeg fikk som skilte seg noe ut.

tørr oljet hud

pusen fryd

For det første: Tørr OG oljet hud betyr at man har en blandingshud. Huden vår er delt inn i tre grupper; tørr, fet og blandet. Kjennetegn ved blandingshud:

«- Den har både tørre og fete partier. I ansiktet forekommer de fete partiene i pannen og de midtre deler at ansiktet sammen med tørre hudpartier på sidene – men graden av dette varierer fra person til person.»
 

– Professor dr. med. Ole Fyrand ved Rikshospitalet

Jeg tilhører også denne gruppen. Jeg har prøvd de fleste typer kremer og tonere for å bli kvitt den skinnende pannen min, men det meste fungerer dårlig. Gå ikke i samme felle som meg og kjøp en fet nattkrem – den forverrer bare tilstanden. Bruk heller en uparfymert krem, og faktisk utgjør det som regel ingen forskjell om du bruker dyrt eller billig merke.  Det skader jo heller ikke å tenke litt på miljøet og kjøpe en økologisk type – jeg anbefaler å ta en titt på Miljøkompis‘ nettside.

Når det kommer til pusen fryd, kan jeg ikke si jeg har så mye å bidra med. Det forundrer meg at noen har havnet her inne med de søkeordene. Jeg kan jo selvsagt være naiv og tro det er en feilstavelse av familieparken Tusenfryd, men jeg tror igrunnen ikke det. Jeg veksler ofte med å tenke naivt og tenke koffert. Nå tror jeg at jeg tenker litt bag.

Om noen vet hva pusen fryd er, så mottas informasjonen med takk!

Jeg er på kino ca. hvert andre år.
Ikveld var det dags igjen. Og når jeg først skal på kino igjen, er det en tegnefilm…

…men vi hadde det fint, familien Simpson og jeg. 😀

Selv med Homer i hovedrollen, fikk filmen frem flere kritikkverdige aspekter, og hovedfokuset lå vel på den globale oppvarmingen og all forurensing. Som for å forsterke havnet selvsagt Homer m/ fam. i snøfylte idylliske Alaska, med friske dyr som naboer og tittere når Homer og Marge…. vel ja.

Se denne, folkens. Halvannen time med mye moro, enda mer rør – og litt alvor.

Og dét tror jammen meg prinsesse Märtha Louise også.
Alle har fått med seg nyheten om at hun skal starte engleskole, så det skal ikke også jeg kaste meg ut på å utdype her.
Det er lenge siden en sak fikk så rask og så mye omtale som denne. Jeg fikk med meg bomben først igår formiddag, og få timer etter var både artikler, diskusjonsforum og bloggbloggblogg fulle av både støtte og pepper.

Det som imidlertid inspirerer meg til denne posten, er det folk skriver om hverandres reaksjoner.

Jeg innrømmer det her og nå: Jeg er en skeptiker. Jeg liker å forholde meg til fysiske og håndfaste anekdotiske bevis, som konkretiserer at noe er. MEN – jeg er av den oppfatning at det antakelig finnes mer enn vi aner. Tross alt er det store deler av hjernen som aldri blir brukt. Og energier dør som vi vet aldri – men går over i andre former. Derfor er jeg en skeptiker med åpning for innflytelse og overbevisning. La meg presisere at jeg overhodet ikke dømmer de troende. Faktisk beundrer jeg dem, for de har en evne jeg mangler – de klarer å holde fast ved noe kun ved hjelp av tankene.

Det jeg ville ha frem er at det antakelig finnes to grupper: Skeptikerne og de som tror. Eller finnes det flere?

Og er det ikke greit at alle har sin egen oppfatning? Når landets prinsesse står frem med noe som fortsatt er sett på som noe for spesielt interessert, må det bli reaksjoner. Og ikke alle er like positive.
Jeg skal innrømme at jeg først tenkte «dette var da god PR, å ha en prinsessetittel for å fronte en engleskole» og «herregud, Märtha er jo kongelig og nå tar dette helt av». Men Märtha er jo et menneske også. Antakelig ikke en oppmerksomhetssyk ung dame som er ute etter å tyne penger ut av fattige folk. Hun kan lett skaffe seg oppmerksomhet på andre måter enn dette, og det at hun nå gjør seg utilgjengelig for media vil vel si at hun faktisk ikke gjør dette for å skape reaksjoner – selv om hun visste de ville komme.
Jeg ser dette nå. Jeg er et menneske som først får en reaksjon, som siden kan forandre seg drastisk over på helt andre plan.

Og hvis jeg først skal overbevises om at noe finnes, er jeg glad for at det er snakk om engler og ikke Satan eller noe.

Ingen har vel klart å unngå å få med seg alle eskapadene i Bulgaria – og da hovedsaklig Sunny Beach – om dagen.

Jeg har lettere rystet lest om drap, voldtekter, overfall og slåsskamper. Bulgaria var blitt et sted vi i den yngre generasjonen ble oppfordret til å reise til – på grunn av uteliv, rimelig mat & drikke og strender lange som et vondt år. Plutselig er Sunny Beach forvandlet til et helvete og er ikke lenger særlig turistvennlig.

Jeg har vært i Sunny Beach. I 2004 satte vi og et vennepar kursen sydover. Det tok meg ca. 3 dager å slutte å være fascinert av stedet. For all del, stranden var flott, nydelig vann og deilig sandbunn. Gamlebyen Nessebar var ukens højdare. Og paret vi reiste med reddet virkelig hele turen. Bedre reisefølge får man ikke.

Fascinasjonen som forsvant var et resultat av litt i overkant mye tigging – fra både barn og voksne, matforgiftning, pinlige opplevelser (ved observasjon av!) med landsmenn på diskoteker, dyreplageri og turistrettede strender, barer og handlegater så langt øyet kunne se. Tok man seg tid, kunne man imidlertid snuble over et og annet strøk med positive opplevelser. Det skal stedet ha.

La meg bare begynne. Jeg og sambo hadde funnet oss en restaurant i nærheten av sentrum. Mens vi ventet på maten skulle jeg krysse gaten for å ta ut penger i minibanken. Det var to trappetrinn opp til banken. Mens jeg stod der og bestemte meg for beløp skimtet jeg bevegelser i øyekroken. Der kom en gutt på noe jeg antar å være rundt sju år, og han hadde ett mål for øyet – eller snarere to mål: Å observere koden min og få kloa i pengene. Jeg ble så forfjamset og stresset at jeg slang armen ut så ungen gikk i bakken med et brak. Tanken som da meldte seg var «nå kommer sikkert faren hans og alle 26 onklene og voldtar meg». Aldri i mitt liv har jeg beveget meg fra A til Å i så hurtig tempo. Ingen fedre eller onkler kom og tok meg, men dette var en forferdelig opplevelse. Og det verste av alt var at dette var en liten gutt som allerede lærer seg svindel, ran og umoral. Fordi han må. Han er antakelig blitt sendt på gaten nettopp for å skaffe familien penger.

Dyremishandelen jeg nevnte var minikrokodiller og slanger som på kveldstid ble båret rundt. Krokodillen, alligatoren eller hva det nå var, hadde fått utallige runder med bred tape rundt kjeften, og mannen som holdt den klemte halen inn mot brystet. For rundt en hundrelapp kunne turister være så ufattelig heldige å holde dyret og få et bilde som souvernir. Forkastelig. Dette synes jeg var akkurat like ille som å slå en hund. Dyr er dyr, og når mennesker bruker makt mot dem helt uten grunn blir jeg provosert.

Matforgiftningen. «Åh, uerfarne turist» tenker du nå. Men neida, denne frøkna har reist før, og magetabletter ble påbegynt på forhånd og vi tok alle 4 en hepatittvaksine. Det takker jeg min skaper for idag. Jeg tror vi garantert hadde fått viruset dersom vi ikke gjorde det.

Videre var det jo deilige king-size kakerlakker i senga og i badekaret, og mygg var klasket rundt på vegger. Og under ferien så jeg ikke så veldig mange fastboende, med unntak av en bulgarsk restaurant vi fant som virkelig hadde en super atmosfære og bra underholdning.

Jeg har reist flere steder og kan derfor si jeg har sammenligningsgrunnlag og erfaringer nok til å dra konklusjonen om Sunny Beach. Stedet har supre bademuligheter og når det er fint vær der er det jo unektelig veldig pent. Men vær obs på at du ligger og kiler sidemannen på armen – for solsengene står tett i tett kilometer på kilometer.

Nå skal ikke stedet selv ha all skyld. Man kan til en viss grad hindre mye selv, vi for eksempel oppsøkte ikke mørke gater eller gjorde noe nummer ut av oss på utesteder. Oppførselen til andre skandinavere var derimot helt fryktelig å observere. All moral og vett og forstand blir kastet avgårde og erstattet med ikke-eksisterende hemninger og ukjent antall alkoholenheter. Dette gjelder dog langt ifra bare Sunny Beach, vel og merke.

Jeg skal innrømme at jeg etter alt det som har skjedd i Bulgaria har fått meg til å tenke litt nøyere etter hvilken ferie vi egentlig hadde, og det er viktig å få med seg at det var gode opplevelser også. Jeg merket ikke så mye til bråk og vold, og badevannet var helt herlig. Svømmebassenget på hotellet til Vennene likeså.
Men det føles godt at jeg dro på en tid hvor alle disse episodene ennå var langt frem i tid, og at jeg ikke kan beskyldes for å følge strømmen. Jeg innrømmer at det lokket med billig mat og drikke, og milelange strender med turkist hav.
Billig var det. Milelange strender var det.

Men det holder dessverre ikke for meg i lengden – når jeg er på ferie.

Jeg begynner å jobbe på mandag. Ny jobb, fast jobb, ikke mer studier.
Og godt er det.
For hadde jeg hatt ferie lenger nå ville antakelig vekta for alvor fått vise hva den er god for. Jeg takker egentlig værgudene for det hele – eller snarere og usjenert beskylder dem, for at bikinien ikke passer så bra lenger. At det går an!

Det verste er jo dog, at dersom jeg sier til meg selv: nå må jeg skjerpe meg, og huff og æsj, is er ikke bra….

…så kjøper jeg to i løpet av en dag.

Kan ikke holde på sånn, vettu.

Så heldigvis og takk og lov skal jeg begynne å jobbe.
Time for selvkontroll. Nå.

Den trofaste leser har sikkert fått med seg min fortvilelse, eller rettere sagt forargelse, over hvite håndklær som ikke holder seg hvite. Jeg har fremdeles ikke funnet løsningen. Klorin – med furunål for forhengelighetens skyld – er testet og jeg kunne ikke se et dugg av forskjell.

Nuvel, til saken. Idag tikket det inn søkeord:
stive håndklær.

Det vet jeg svaret på!
Kjære søker: det du trenger er TØYMYKNER.

The opposite of stiv?
Myk.

There you go. 😀

Jeg innrømmer det. Jeg går sjeldent noe sted uten mobilen.
Da jeg fikk min første mobil for nøyaktig ti år siden, ble jeg ca. ett minutt etter totalt hekta. Jeg gikk omtrent over lik for å få byttet ut deksel i andre farge, få den überharry blinkeantennen og sendte sms’er raskere enn Colin McRae kjører rally.
Kom det en ny modell, gikk jeg over ytterligere lik for å få tak i dem, og Snake ble plutselig sinnssykt kult å drive med.
Dette varte en liten stund. Innen kameramobilene kom, begynte jeg å bli forsynt av hele fenomenet mobil. Skyhøye regninger og mer seriøse ting, tok livet av den abnorme dillaen.
Idag bryr jeg meg fint lite om jeg har en utdatert mobil, så lenge den har et bra display og den fungerer til å sms’e og ringe med. Kamerafunksjon er liksom bare en greie som følger med. Det skal vel hardt gjøres å ikke få tak i det.

Jeg blir imidlertid litt skremt når jeg ser hvor mange som enda befinner seg i den mobile tilgjengelighetens nett. Forleden fikk jeg en bil i møte med – en dame selvfølgelig!- bak rattet som åpenbart sendte tekstmelding. Idet vi passerte hverandre kikket hun opp, og skvatt sånn da hun så meg at hun et lite øyeblikk mistet grepet om rattet.

Nettavisen melder idag om 5 jenter som omkom i en krasj med en trailer – fordi sjåføren skal ha sendt tekstmeldinger mens de kjørte. Fem liv er gått – på grunn av EN mobil! For 15 år siden fantes ikke dette fenomenet, mens i dagens samfunn kan mobilen rett og slett føre til folks død – fordi den for enkelte er viktigere enn noe annet.

«Å sende tekstmeldinger bak rattet er en ren risikosport», sier UP-sjef Odd Reidar Humlegård. Det finnes nok av studier som som bekrefter at det er farlig å prate i telefonen mens man kjører. Å sende tekstmelding er naturligvis enda verre.

Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si jeg aldri har rørt mobilen mens jeg har kjørt, men fornuften har nå tatt igjen det skrikende behovet for alltid å være tilgjengelig, og jeg har livet mitt altfor kjært til å friste skjebnen.

Dessverre er det mange vandrende «deathwish»-mennesker der ute, som tydeligvis ikke ofrer sine medmennesker noen tanker der de babler i bilen på veien. Det forundrer meg hvordan man kan opptre så egoistisk. For det er det man er, når man ikke vier kjørebanen all sin oppmerksomhet. Man er seg selv i bilen, og alle andre er der ute. En mot alle.

Hvordan klarte vi oss før?

Sonja har tagget meg og gitt meg i oppgave å oppsummere hva i mitt liv som nå har 20-års jubileum. Umiddelbart tenkte jeg bare: dette går ikke, jeg husker ikke 20 år tilbake. Men joda, jeg gjør det. Noe:

I 1987 var jeg en seksåring på førskolen. Jeg likte førskolen.
Der lekte vi under bordene, sang «Jeg er en liten undulat» før maten og malte ofte.
Det beste var å lese. Jeg satt ved siden av frøken og leste inni meg i smug. For jeg kunne lese. Det lærte jeg da jeg var fire, av en iherdig og engasjert åtte år eldre tante.
Jeg gledet meg vilt til å begynne på skolen året etter.

Min interesse, eller skal vi si usannsynlige begeistring, for dyr og spesielt katter, begynte å bli meget synlig. Nabokjerringas 3 katter fikk kull oftere enn vi andre spiste middag, og mang en time ble tilbragt ved siden av sofaen ved esken til pusemødrene og deres små. Jeg valgte meg min egen. Min. Jeg kalte den Gråpus. Den var bare min. Men ingen andre visste det.

Jeg nøt å være midtpunktet på burdagen min. Nasjonaldagen. Og som seksåring trodde jeg innbitt på at alle som sa «gratulerer med dagen» sa det fordi jeg hadde bursdag. Jeg liker å tro det den dag i dag.

Nabojenta og jeg var på denne tiden begynt å bli fanatisk opptatte av babyer og reproduksjon. Barbiene våre ble alle flerbarnsmødre og alle hadde de lange og naturlige fødsler. Papirdukker og dokker i alle former var en voldsom interesse vi fikk.

Julegleden begynte å spire. Barnegleden med nisser, pepperkakebaking og pakker har jeg i aller høyeste grad beholdt.

Også var jeg stolt storesøster. Eller, en litt fortvilt storesøster, fordi alt den toårige lillebroren sa var «mamma, pappa, faen». Oppofrende, høflig og språklig dannet som jeg var føltes det fryktelig med en lillebror som bannet så det steika. Idag er det imidlertid ustyrtelig morsomt å minne Bror på hans språkvaner som barn.

For å oppsummere er den lille seksåringen idag blitt en voksen jente. Men når jeg kjenner etter er hun der inne et eller annet sted.

Og noe hun har bært med seg siden 1987, og many years to come, er livsgleden.
Gleden ved familie, venner, kjæreste og livet generelt.

Den vil feire 20 års-jubileum flere ganger.

(Jeg tagger herved Violent Dream, Lenemor og M. Enjoy, guys! 😀 )

Har du vært i London i det siste?
Sett noe av betydning der?
Shoppet et helt utrolig kult plagg eller kanskje et par sko?
Har du merket deg noen bra hoteller?
Erfaring med undergrunnen?
Områder egnet for overnatting; her er man kommet opp med Bayswater, Soho, Marylebone, Mayfair og Primrose Hill – er dette noe DU har erfaring med?
Bra restauranter utenom Pizza Hut og McDonalds?

HJELP!!!

Gi meg sannheten om London. Jeg trenger alt av tips og bargains – for nå skal det reises. 😀

Blog Stats

  • 63,805 hits
juli 2007
M T W T F S S
« Jun   Aug »
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos

Selsey Life Boat Station

Compass Plant (Silphium laciniatum)

Squirrel in the undergrowth D50_9462.jpg

Flere bilder