You are currently browsing the monthly archive for august 2007.

En liten kommentar en gang om at noen mente andre var rasister.
Det er begynnelsen på dette innlegget.

Jeg hører faktisk dette ordet bli brukt i flere sammenhenger. «Det er så rasistisk» og «H*n er rasist».
Ikke minst blir man avfeid som rasist dersom man sier høyt at man synes det er for mange innvandrere i landet. Dersom jeg sier ordet «innvandrer» – hva tenker du da? En innvandrer er per definisjon en person som ikke er født norsk, har norsk som morsmål, norsk familie og norsk statsborgerskap. En sønn eller datter av innvandrere er norske, men de er annengenerasjons innvandrere.
Nuvel – poenget mitt er: når enkelte hører ordet innvandrer tenker man på visse etniske folkeslag eller kulturer. Etnisitet handler om å ivareta en viss kultur som skiller seg fra det landet man flytter til. Og dermed blir man stemplet som rasist dersom man sier man helst vil begrense antall innvandrere og heller gi støtte, jobb og omsorg til de som allerede er her. Svensker, kurdere, indere, dansker og amerikanere. Alle som kommer til dette landet, bør integreres og godtas i vårt samfunn.

Hvis vi nå snur litt på dette… hvem er det egentlig som opptrer rasistisk? De som vil sine nye landsmenn vel, men faktisk mener vi bør kunne ta oss av alle sammen – eller de som beskylder disse for å være rasister? Rasist betyr å være rasehater. Man føler da avsky ovenfor visse grupper mennesker. (Egentlig synes jeg ordet «rasehater» når man snakker om mennesker er verdt en diskusjon i seg selv, men den tar vi ikke her.)

Dette ordet skal man ikke slenge rundt seg som man føler for – men tvertimot være bevisst på hva det gjør med mottakeren. Vi har eksempler på grusom rasisme både her til lands og ellers i verden – og jeg håper dette vil få fatale følger for rasistene! Vi har en internasjonal dag mot rasisme, 21.mars, og i fremtiden håper jeg denne vil få betydelig mer fokus enn den har i dag.

«Den internasjonale dagen for avskaffelse av rasediskrimering ble etablert i 1966. Datoen 21. mars ble valgt fordi på denne datoen i 1960 ble det drept 69 mennesker i Sharpville, Sør-Afrika, da de med fredelige midler protesterte mot Apartheid.» Kilde: FN-sambandet.

Jeg synes ikke innvandring skal skje i nærmest ubegrensede mengder – men jeg er ikke rasist!

Til det er jeg for skolert. For smart, om jeg får si det selv. For medmenneskelig. Og altfor følsom.
Bare ta en titt på hvem jeg omgås. En lett blanding mennesker. Helt perfekt.

Advertisements

I forbindelse med årets lokalvalg, stiller jeg meg stadig noen spørsmål. Jeg er ikke den som står forrest i køen og roper politisk – derfor vil jeg ikke ytre noe særlig av mine meninger her. Jeg kan rett og slett for lite. Men spørsmålene mine vil jeg gjerne ha svar på. Disse frågene kan omhandle alle partier eller politikere.

Dette blir en liten føljetong med ett spørsmål hver gang. Det første er noe jeg har lurt på en god stund, egentlig siden forrige regjeringsvalg. La meg presisere at det er et generelt spørsmål myntet på egne observasjoner, som jeg krever et politisk svar på – enten det gjelder den ene aller andre siden.

Hvorfor er FrP åpenbart et elsk eller hat-parti, som oftest sterkt representert av sistnevnte kategori? Og hvorfor blir alltid dette partiet slengt mest dritt rundt, og avbrutt flest ganger av programlederne i debattprogram?

Jeg synes de fleste partiene har noe godt å fare med, så alle argumenter mottas med takk.
Så kanskje jeg velger rett i år.

Man våkner (bank i bordet, og takk og lov for det) hver morgen. Som regel til samme forbaskede ringetone – som selv om den skjærer gjennom marg og bein aldri blir byttet ut fordi man om kvelden glemmer hvor ille det faktisk er når den ringer.

Etter den forutsigbare frokosten bærer det i bilen på vei til jobb. På radioen uler Alejandro ut om at bare morgendagen vet og man irriterer seg over at denne låta alltid har spilletid i minuttene man er i bilen. På vei inn til parkeringsplassen, blir man vinket inn av Onkel Politi som bestemt mener man er en komplett fare for miljø og medmennesker dersom man tar av beltet på vei inn på jobbens parkering. Både han og Staten synes det er på sin plass å flå oppofrende borgere og ønsker «ha en fin dag på jobb» mens en mental og sterkt gjeldende Dra Til Helvete-finger regjerer i hodet.

Til en forandring har værgudene ansett oss jordboere som noen stakkars folk og forbarmet seg over oss med sol. På jobb er det straks litt lettere når D-vitaminene merkbart trenger inn gjennom huden.

Å handle er alltid verdt sitt eget kapittel. Man kan være så rask og målrettet man bare makter, men køen man stiller seg i er alltid feil. Enten er kassapersonen totalt blottet for sidesyn og lar derfor køen vokse seg større enn en kobra på speed, eller så er Middelaldrende Madam så opptatt av å få med Trumf’en at resten av verden blir satt på hodet for å oppnå hennes himmelsvevende drama. Tilbudene man skal ha er alltid utilgjengelige, og personen foran i køen har alltid klart å plukke med seg en vare ingen i betjeningen har sett eller hørt om.

Så kommer man hjem og oppdager at tacosausen ikke fikk lokk på seg etter bruk, og bananen som var overmoden for 3 dager siden ligger ved siden av og fostrer opp småfluer som lever livets glade dager over hele kjøkkenbordet.

Når man skal bruke komfyren er det selvsagt opplagt at man glemmer å ta ut langpannene og i farten også glemmer at de sist ble brukt til å steke kyllingvinger i. Det positive er jo at man får testet røykvarsleren.

… det er helg nå.

Takk og pris.

Lyttetrang:
Nina Simone – Here Comes The Sun

Studietida førte mye bra med seg, og det er verdt slitet nå som fast jobb er i boks. Men jeg fikk ikke bare med meg noen ekstra studiepoeng, men noen ekstra kiloer også.

Overalt ser man ting som åpenbart er nøkkelen til suksess, som BioDrain, CLA og eplecidereddik. Jeg er som kjent en av skeptikerne her til lands – og det er jeg helt åpen rundt – og har dermed klart å styre fristelsen unna dette. Jeg tror at noe som er så enkelt overhodet ikke virker på sikt.
Men så dukket plutselig verdens vakreste dame opp og reklamerte for en kaffe som skulle hjelpe til på veien. CoffeeSlender er merket. Jeg, som er koffeinhode og totalt avhengig av kaffe, ble dermed manipulert av Monas blendende smil (og mens jeg var igang tok jeg usjenert fart og hoppet over det faktum at denne dama aldri har slitt med kiloer) og tok turen til helsekost for å bruke 149,- kroner på 20 porsjonsposer kaffe. Tre poser daglig skal visstnok hjelpe meg:

«Det er nesten for godt til å være sant: Nå kan du få kaffe med en slankende effekt! Dette er en god nyhet til alle de som sliter med noen få kilo for mye, og som drikker kaffe.»

Vel… BS!!!

Folkens: det er ikke sant, du går ikke ned i vekt og kaffen er ikke god.

Jeg vet nøyaktig hva som må til.
Derfor har jeg gått en time tur i skogen idag.

På begynnelsen av 90-tallet var jeg en av de som kjøpte Starlet fordi Brandon var på forsiden. Beverly Hills 90210 var Såpeserien over alle, og jeg har vel sjelden engasjert meg stort mer i en serie. Og da teller vi ikke med «Friends» som jeg fremdeles har problemer med å erkjenne at er historie.

Nå ser jeg ikke så mye på TV-serier lenger. Jeg henger i CSI på DVD, og har fått med meg en sesong av Supernatural (de to hovedrollene er forøvrig god nok grunn ene og alene til å se). Og så har jeg sett litt på Hotel Cæsar. Ikke fordi det er så spennende at det gjør noe – men rett og slett fordi det å sette seg inn i en norsk fiksjon er interessant. Dog er hotellet spekket med noe over gjennomsnittet intriger og absurde hendelser, men det er like fullt norske folk i rollene. Og det er morsomt å se hvordan norske skuespillere tolker en karakter. Her i det kalde nord er vi utsultet på drama – Kristin Lavransdatter og Peer Gynt begynner å bli noe slitt i kantene, og teaterskuespillerne er nå i et drastisk generasjonsskifte.

Det er her Hotel Cæsar kommer på banen. Faktisk er serien banebrytende på flere områder.

Men så skjer det noe som brått og usjenert dreper hele fiksjonskontrakten:
Man ser en man kjenner i en rolle.

Så da er vi tilbake til reprisene av Beverly Hills, da.

Overalt ser vi den. Snusleppa. Først ble den forbundet med noen småharry Granadagutter som hadde tresko og rompesprekken høyst synlig.

Så skjedde det noe. De søte, lillametallic boksene med mintlukt og mindre poser kom på markedet. Litt sånn «jenter, snus for dere! I likestillingens navn, liksom!». Og først var det en advarsel på boksene, deretter ble den fjernet.

Folkehelseinstituttet går nå hen og ytrer sin fortvilelse over manglende merking av snusbokser.

«Advarselmerking er én måte å advare nåværende og fremtidige mulige brukere mot farene ved produktet», utdyper divisjonsdirektør ved Folkehelseinstituttet, Erik Dybing.

Beklager, men jeg tror neppe denne advarselen vil ha noen stor innvirkning. Man ser røykere fyre opp den ene sigaretten etter den andre selv om pakken lyser «Røyking dreper» mot dem. Nå er det jo vitenskapelig bevist at røyking er livsfarlig, det samme kan ikke sies om snus. Nikotin i seg selv er ikke kreftfremkallende. Det er de andre stoffene i snusen som kan gi risiko for kreft. Snus inneholder over 2.500 kjemikalier hvorav 25 er klassifisert som kreftfremkallende. I tobakksrøyk er det 47 kreftfremkallende stoffer. Faktisk vil snus kunne bedre fremtidsutsiktene for røykere, dersom de velger å prøve å stumpe røyken:

– Snus kan være en mindre helsefarlig nikotinerstatning for de tyngste røykerne som ikke lykkes med nikotinplaster eller nikotintyggis.

Overlege Jo-Åsmund Lund ved Kreftavdelingen på St. Olavs hospital

Man bør kanskje være forsiktig med å «anbefale» snus, men jeg tror altså ikke på at advarsler vil ha noen effekt. Jeg kan jo prøve å skremme noen ved å informere om at snus er den vanligste ytre årsaken til impotens hos yngre menn. Men jeg er dessverre av den oppfatning at vi mennesker ikke tar hensyn til konsekvenser vi ikke har følt på kroppen. Å ta stilling til at snus kan være helsefarlig er ikke noe man bryr seg om så lenge man føler seg frisk.

Det som gjelder, er fortsatt ordet «nei».
All verdens advarsler hjelper fint lite dersom man ikke har motet til å nekte seg selv.

 

C har sagt noe om det.
Undre har sagt noe om det.

Og Ikea har sagt noe om det.

Vi klarer ikke å snakke så mye selv, ihvertfall virker det ikke som noen forstår oss når vi prøver. Det er litt vanskelig også, å prate så høyt at alle hører oss gjennom stengte bilvinduer eller innefra hus. Det er heller ikke alle som hører oss fra pappesken i grøfta.

Vi hadde gått gjennom ild og vann for dere, kanskje spesielt Fido. Det hender vi lurer på hvorfor. Men så går det fort over. Vi fokuserer ikke så mye på hvorfor dere er som dere er, vi er glad i dere uansett. Vi er egentlig glade i dere selvom dere forlot oss i den varme bilen. Og vi er glade fordi noen fant oss da du mistet oss i veikanten da dere dro på ferie.

Allikevel har vi en liten bønn idag.

Vi liker oss best hjemme. Vi trenger ikke bli med på handletur, gi oss heller en liten godbit vi kan knaske på den halvtimen dere er borte. Også har vi hørt det finnes noe som heter kennel. Vi tror det er et fint sted å være når dere er på ferie.

Dere valgte oss, og det er vi glade for.

Valg får konsekvenser.

Konsekvensen her er oss.

– Mons & Fido – 

Dagens søketreff:

forskjell på farget og kulørt

Madre Mia.

Which one of the seven deadly sins are you?Sloth

You are lazy and love to lounge around.

Personality Test Results

Click Here to Take This Quiz
Brought to you by YouThink.com quizzes and personality tests.

Det er søndag idag.

De som kjenner meg, kjenner også min lidenskap for musikk. Jeg kan ikke leve uten musikk, den hjelper meg gjennom alle sinnsstemninger.

Lørdag om én uke skal musikken hjelpe andre gjennom et vell av følelser – med min hjelp.
Jeg har fått æren av å synge i et bryllup.

Den ene sangen jeg skal synge, er en låt fantastisk sunget av Sarah McLachlan. Låten heter «Ordinary Miracle» og er også blitt brukt i familiefilmen «Charlotte’s Web» (en film jeg forøvrig satt og grein som en unge etter, og hovedrolleinnehaverne er en gris og en edderkopp… Og Dakota Fanning’s bedårende blikk. *hulk*). Jeg ønsker at dere hører på den, og kjenner litt på den følelsen jeg har av både det å skulle synge på noens største dag i livet og i tillegg en så vakker sang:

Blog Stats

  • 63,943 hits
august 2007
M T W T F S S
« Jul   Sep »
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos