På begynnelsen av 90-tallet var jeg en av de som kjøpte Starlet fordi Brandon var på forsiden. Beverly Hills 90210 var Såpeserien over alle, og jeg har vel sjelden engasjert meg stort mer i en serie. Og da teller vi ikke med «Friends» som jeg fremdeles har problemer med å erkjenne at er historie.

Nå ser jeg ikke så mye på TV-serier lenger. Jeg henger i CSI på DVD, og har fått med meg en sesong av Supernatural (de to hovedrollene er forøvrig god nok grunn ene og alene til å se). Og så har jeg sett litt på Hotel Cæsar. Ikke fordi det er så spennende at det gjør noe – men rett og slett fordi det å sette seg inn i en norsk fiksjon er interessant. Dog er hotellet spekket med noe over gjennomsnittet intriger og absurde hendelser, men det er like fullt norske folk i rollene. Og det er morsomt å se hvordan norske skuespillere tolker en karakter. Her i det kalde nord er vi utsultet på drama – Kristin Lavransdatter og Peer Gynt begynner å bli noe slitt i kantene, og teaterskuespillerne er nå i et drastisk generasjonsskifte.

Det er her Hotel Cæsar kommer på banen. Faktisk er serien banebrytende på flere områder.

Men så skjer det noe som brått og usjenert dreper hele fiksjonskontrakten:
Man ser en man kjenner i en rolle.

Så da er vi tilbake til reprisene av Beverly Hills, da.