Idag skulle jeg innom Kiwi en tur etter jobben.
Rett ved inngangen satt det tre ungdommer på 14/15 +.
Tyggisen ble omhyggelig slafset like mye på utsiden av kjeften som inni, de baggy joggebuksene satt nedpå låra og den kullsorte øyesminken var totalt regjerende i fjeset.
På føttene hadde de etter det jeg fikk med meg Nike, DC og Adidas-sko.

Spørsmålet kom egentlig uventet.
Komplett uengasjert, på minussiden når det kom til ydmykhet og med sløv stemme spurte den ene:
«Du ha’kke 12 kroner til overs du ‘a?»

Hjernen satte igang på høygir, og fordommene jeg trodde jeg ikke hadde braste inn en etter en.
De skal sikkert ha det til røyk.
De har helt sikkert gode nok foreldre hjemme, de har dyre sko.
Hvordan kan man mangle 12 kroner og be fremmede om det? Hva skjedde med 1 krone?
Hvis du først skal tigge etter penger
 kan du for pokker rette deg opp i ryggen, spytte ut tyggisen og prøve å snakke høflig!

Min egen fordømming av disse ungdommene tok meg på senga.
Men det var måten tiggingen ble gjort på som gjorde at den tok overhånd.

«Nei, jeg har bare kort jeg, dessverre», sa jeg.

Og betalte varene mine med 200-lappen.

Advertisements