Da sommerferien min satte kroken på døra, var jeg kommet dithen at jeg innså konsekvensene av mine til tider fryktelige valg – for eksempel softis-spisingen og den totalt fraværende moralen ovenfor fast-food (selv om jeg aldri, aldri har vært en av de som spiser dette hver dag!).

Jeg kaller denne dagen

Dagen da jeg ble feit.

Det var nemlig denne dagen jeg for alvor innså at noe måtte skje.

Å måtte innrømme det ovenfor seg selv er det verste av alt. Jeg kan være min verste fiende. Helt ærlig har jeg faktisk ikke vært sjef over min egen kropp på snart et tiår. Det måtte jo på et eller annet tidspunkt si stopp.

Men etter å faktisk ha svelget tilstanden, forstod jeg at dette er et allment problem:

«Over halvparten av den voksne befolkning i Norge har en BMI på mer enn 25 og er altså overvektige. «

Sakset fra Lommelegen.no.

Selv om jeg aldri har følt meg skrekkelig feit, har jeg de siste årene hatt for mye å bære på. Det hadde jeg aldri – helt til jeg ble samboer i altfor tidlig alder og attpåtil i et forhold som ikke gikk så bra. Ingen unnskyldning, men en forklaring.

Da ødela jeg forbrenningen min.
Ung og naiv – og totalt uvitende om konsekvenser.

Men nå.
Nå er jeg igang med å tråkke veien tilbake. Tilbake til min kropp.
Jeg har «dessverre» måttet forsake min største lidenskap her i verden; sjokolade. De talentløse 30 grams-bitene fungerer ikke. Nei, her i gården er det «Gi meg fingeren, så tar jeg hele hånda»-mentaliteten som gjelder.

Handelsstanden er jo dessuten så vennlige at de krutter opp alt julegodtet tredje uka i september – så i tillegg til å skulle konsentrere seg om det sunneste av det sunne må man altså gå grundig psykisk til verks attpåtil.

Det er ikke noe å kimse av – elsker man marsipan og sjokolade, så gjør man det. Helt enkelt.

Men jeg har greid det. Hittil.

Det kan 12,5 smørpakker mindre på kroppen gå god for.

Advertisements