You are currently browsing the monthly archive for juli 2008.

En liten bit av hjertet mitt ble revet ut idag.

Som en liten jente på 7 måneder møttes vi for første gang.
Jeg satt der, med store blå øyne og bustete hår, i en stol med bord foran og beundret ham.
Mitt opphav har fortalt meg at lite annet spilte noen rolle i livet mitt den halvtimen de 24 dagene i desember.
Musikken, snefillene, den koselige og bestefarlignende stemmen fortryllet meg.
Og hver gang den ble sendt i reprise var entusiasmen like stor.
Jeg så den hver gang.
Den ble aldri utslitt – men fikk bare en ny betydning for hvert år som gikk.

Jeg elsket skomaker Andersen.

Iblant viser verden at den har noe rettferdighet igjen.
For den lot han vandre som en gammel mann, i rolige omgivelser, uten smerter.

At barndommen påvirker oss, er ingen hemmelighet.
Men jeg ante faktisk ikke at denne skomakeren hadde stor innvirkning på meg før nå.

Gjennom tårer lyser jeg fred over hans minne.

Reklamer

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

18+3

Det er en litt over gjennomsnittet stolt mamma her nå!
Idag var endelig dagen for ordinær ultralyd. Da jeg fikk innkallingen 5. mai virket det som flere år til, hele mai og hele juni skulle gå + litt av juli!

Men jaggu gikk ikke tida fremover.
Nå jukset vi jo litt i uke 9, med en tidlig ultralyd.
Vi visste det var bare én liten tass der inne, noe vi er takknemlige for. Det er sikkert moro med tvillinger altså, men vi ønsket oss én i første omgang.

Nuvel.
Dagens ultralyd gikk veldig bra.
Han kunne ikke se noe galt med ryggrad, han så fire hjertekamre, lillehjernen var fin og den hadde væske i magesekken. Som han sa, nå vet jeg at minst én nyre fungerer! 🙂
Og det var litt av en krabat der inne, den sprellet så mye rundt at gynekologen hadde sitt svare strev med å sjekke det han skulle.
Mamman ble litt stolt da. Man har da ikke produsert noen pingle.
Pappaen var grepet av stundens alvor og fikk ikke frem så mange ord, men uttrykket hans forsikret meg om at han var minst like stolt som meg.

Og forresten, det er en liten prins der inne.

17+5

Det var jo ikke måte på hvor tøff i trynet jeg var. 
Nå, noen hysterianfall og magevondter senere, innser jeg at den rosa skyen er noe mer gråfarget. 
Noe gjør vondt, i rygg, mage, hofter og bak på lårene.
En ul på sykehuset kunne vise en sprellende baby.
Men en mamma som har vondt.
«Når ikke vi finner noe galt på undersøkelse, kaller vi det voksesmerter», sa doktoren.

Jeg skal være den første til å uhemmet og helt uten tilsnakk svelge disse:

 

Blog Stats

  • 63,979 hits
juli 2008
M T O T F L S
« jun   aug »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos