You are currently browsing the monthly archive for september 2008.

30+1

Ja, nå ser jeg at det faktisk går an å telle nedover.
Plutselig var jeg over 30-tallet. Ifølge svangerskapsboken min veier vidunderet nå rundt 1600 gram og er 37 cm lang. Det er jo en liten porsjon baby, det.

Formen er fremdeles fin. Jeg har gått opp hele 2 kg i vekt og bekkenløsningen er mye greiere å ha med å gjøre etter at fysioterapeuten min satte foten ned og ba meg slutte å jobbe. Trapper er visst ikke særlig samarbeidsvillige med et gravidbekken.

Jeg har ikke et snev av dårlig samvittighet engang. Nå skal jeg nyte de siste 9-10 ukene som alene, jeg og Mannen skal nyte ikke minst, og resten av tiden skal jeg bruke på å glede meg og forberede meg, i den grad det *ikke* går.

Jeg er glad jeg ikke vet hva som venter meg. Det er meg en sann fryd at det er et helt nytt liv som nå står for døren, som vi sammen skal oppdage.
Selv om de fleste er veldig glad i å dele erfaringer og gjerne har en forutinntatt mening om at de sitter inne med fasiten, forbeholder jeg meg retten til å oppleve dette selv. Selve svangerskapet har vært til dels ulikt de fleste andre jeg kjenner sitt, så mammatilværelsen vil vel kanskje også bli det?

Det mest slitsomme med disse fasitmenneskene er at man ikke får gjennomslag for sine egne meninger.
For eksempel viser det seg å være en allmenn oppfatning rundt at jeg burde forvente meg å gå to uker over termin. Det finnes så vidt jeg vet svært få synske rundt meg, så hva vet de? Bare fordi en tredjedel går over, burde jeg belage meg på det samme? Er det så forbasket dumt av meg å begynne å vente rundt termin?

Og misforstå meg rett, jeg begynner å miste kreativiteten på hva jeg skal svare når det samme mennesket spør meg for 145. gang «Hvordan går det med deg?». Joda, omsorg og medfølelse er kjempehyggelig, men det å være gravid er ikke nye ting hver dag – jeg synes jeg har vært svanger i 100 år, og det virker jo hvertfall lenge når jeg må komme med tilstandsrapport daglig. For all del – det er veldig koselig å bli spurt. Men det er noe med hvem som spør og hvor mange ganger jeg må si det samme..

Så det at jeg teller ned er ikke bare til baby.
Det skal bli ørlite grann godt å bare være meg i kroppen også.

Reklamer

Hver eneste dag kan man lese om Top Model.
Enten er det Jan Thomas som har kommet med en av sine fantastiske uttalelser, eller så er det en modell som føler seg urettferdig behandlet.

Dagens overskrift i VG var noe sånt som «Tvunget til å kline i Top Model».

Jeg kjenner jeg blir så provosert.
Ikke fordi jeg synes synd på disse stakkarene som måtte kysse det samme kjønn – og fortelle om hvor ille det var etterpå, men fordi det å uskyldiggjøre og omfavne disse modellene er helt latterlig. Hvem tvang dem til å stille i Top Model? Hvilket oppegående menneske vet enda ikke hvor farlig og fordømmende denne bransjen er etter å ha lest om modeller som sulter seg til døde?

Det forundrer meg også å høre at modeller ofte sliter med lavt selvbilde.
Hva får dem til å melde seg på modellkonkurranser da?
Og hvor er foreldrene?

Nuvel.
Jeg har ikke så stor innsikt i modellverdenen av naturlige og genetiske årsaker.
Men jeg undrer meg likevel.
Og lar meg provosere.

For i Norges land idag er man pokker ikke så uopplyst at skitne fotografer eller harde modellforventninger er en overraskelse.

Blog Stats

  • 63,979 hits
september 2008
M T O T F L S
« aug   okt »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
2930  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos