You are currently browsing the category archive for the ‘Barndomsminner’ category.

En liten bit av hjertet mitt ble revet ut idag.

Som en liten jente på 7 måneder møttes vi for første gang.
Jeg satt der, med store blå øyne og bustete hår, i en stol med bord foran og beundret ham.
Mitt opphav har fortalt meg at lite annet spilte noen rolle i livet mitt den halvtimen de 24 dagene i desember.
Musikken, snefillene, den koselige og bestefarlignende stemmen fortryllet meg.
Og hver gang den ble sendt i reprise var entusiasmen like stor.
Jeg så den hver gang.
Den ble aldri utslitt – men fikk bare en ny betydning for hvert år som gikk.

Jeg elsket skomaker Andersen.

Iblant viser verden at den har noe rettferdighet igjen.
For den lot han vandre som en gammel mann, i rolige omgivelser, uten smerter.

At barndommen påvirker oss, er ingen hemmelighet.
Men jeg ante faktisk ikke at denne skomakeren hadde stor innvirkning på meg før nå.

Gjennom tårer lyser jeg fred over hans minne.

Reklamer

I voksen alder har jeg lært meg noen grep på gitar.
Jeg ville lære å spille gitar. Ved siden av piano er det det vakreste instrumentet jeg vet om.
Da vi gikk på barneskolen, husker jeg at ei jente i klassen spilte «Für Elise» bedre enn komponisten selv. Da ville jeg lære å spille et instrument.

Og akkurat da interessen ble vekket, ble vi alle tvunget til å velge oss instrumenter. Til nå var min instrumenterfaring kun tillagt den skrekkelige blokkfløyta (og er den obligatorisk lenger? Som om ikke det var nok måtte vi også strikke et etui til denne fløyta. Hvorfor måtte barneskolen rasere flere av mine interesser på den måten?) – nå skulle vi påtvinges å lære enten fiolin, klarinett eller kornett. ‘¨

Ikke gitar.

Jeg valgte klarinett. Fremdeles kjenner jeg følelsen av den fuktige trebiten som skal ligge i munnstykket.

Det jeg skal frem til er at jeg mener grunnskolen og dens da tydelige formidlingspedagogikk var riv ruskende gal. Det vil si, en lærer som hadde klare mål over hva h*n ville formidle og vi elevene skulle lære. Jeg kan per idag ikke en eneste tone på klarinett, jeg hater blokkfløyte og jeg tok i strikkepinner igjen for første gang ifjor. Hvordan læreren formidler har en enorm sammenheng med hva barn lærer. Jeg elsker musikk, og jeg elsker forming – fortrinnsvis den finmotorisk utfordrende.
Men jeg hatet klarinett, blokkfløyte og det å strikke etui til sistnevnte.

Kunnskapsdepartementet kom i fjor høst med en revidert og bedre utgave av Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. I denne har begrepet «barns medvirkning» fått stort fokus. Dette vil vel også komme mer til syne i dagens skolepedagogikk. Barn kan få være med på å forme dagen sin i mye større grad enn vi voksne kanskje tror. De vet selv hvilke interesser de har, og det de ikke har sett enda er det vår oppgave å veilede dem inn i . Veilede – ikke pålegge.

Dog, jeg lærte selvsagt mye i grunnskolen. Jeg har tilbragt 15 år av livet mitt på skoler.

Men noe husker man godt.
Jeg glemmer aldri heimkunnskapslærerinnen Synnøve som på sin bastante og klare måte skulle forklare oss femteklassinger hvordan vi skjønte vannet var ferdig:
«Vannet skal være pisslunka!!»

Det enkle er noen ganger det beste.

Jeg har fått fem bøter i mitt liv.
3 parkeringsbøter.
1 fartsbot.
1 mangel på belte- bot.

Jeg er faktisk en ganske lovlydig borger, selvom disse bøtene kanskje ymter frempå om noe annet. Det at jeg fikk parkeringsbøter er greit, i den forstand at jeg ikke kom tilbake til tida. Fartsboten er det også vanskelig å si noe på, ettersom de to politimennene hevdet de hadde fulgt meg i 6 km og gjennomsnittsfarten min var 121 km/t. (Selv om jeg selvsagt synes det var blodig urettferdig at akkurat jeg ble tatt av alle de som kjørte Oslo-Drammen akkurat den dagen – i samme felt og med noenlunde samme fart. Og jeg pleier ikke kjøre så fort.)

Men den belteboten på 750 kroner kunne jeg spart meg for. Jeg bruker alltid sikkerhetsbelte når jeg kjører bil. Denne dagen sto politiet på parkeringsplassen til jobben min (!!!) og håvet inn penger. Jeg hadde tatt av beltet da jeg slapp av mannen 50 meter bortenfor. Jeg kjørte gjennom 2 parkeringsplasser uten belte. Og fikk bot.

Nei, jeg er ikke enig med deg i «jamen, du kan takke deg selv fordi du tok av beltet før du stanset bilen». Jeg kunne ikke skadet noen. Jeg kjørte vel i 10 km/t og det var ikke på en traffikert vei. I tidligere konfrontasjon med lovens lange arm har jeg spakt godtatt boten. Denne gangen kjente jeg raseriet. Jeg, som aldri gjør en flue fortred, som kildesorterer og kjøper dyrlegemat til dyrene mine – som tar bussen så ofte jeg kan for å la bilen stå – som hverken slår eller biter – som aldri har fysisk skadet noen – som drikker økologisk te – jeg blir tauet inn og bøtelagt.

Hvordan står det til med prioriteringene?
Er det virkelig ikke annet politiet bør bruke ressursene sine på enn å flå vanlige folk?

Er det ikke kriminalitet som bør bekjempes?
Finnes det ikke mange fryktelige familieforhold?
Drapssaker?

Joda, jeg fikk meg en lærepenge.
Men akkurat denne gangen synes jeg ikke den var som fortjent.

På begynnelsen av 90-tallet var jeg en av de som kjøpte Starlet fordi Brandon var på forsiden. Beverly Hills 90210 var Såpeserien over alle, og jeg har vel sjelden engasjert meg stort mer i en serie. Og da teller vi ikke med «Friends» som jeg fremdeles har problemer med å erkjenne at er historie.

Nå ser jeg ikke så mye på TV-serier lenger. Jeg henger i CSI på DVD, og har fått med meg en sesong av Supernatural (de to hovedrollene er forøvrig god nok grunn ene og alene til å se). Og så har jeg sett litt på Hotel Cæsar. Ikke fordi det er så spennende at det gjør noe – men rett og slett fordi det å sette seg inn i en norsk fiksjon er interessant. Dog er hotellet spekket med noe over gjennomsnittet intriger og absurde hendelser, men det er like fullt norske folk i rollene. Og det er morsomt å se hvordan norske skuespillere tolker en karakter. Her i det kalde nord er vi utsultet på drama – Kristin Lavransdatter og Peer Gynt begynner å bli noe slitt i kantene, og teaterskuespillerne er nå i et drastisk generasjonsskifte.

Det er her Hotel Cæsar kommer på banen. Faktisk er serien banebrytende på flere områder.

Men så skjer det noe som brått og usjenert dreper hele fiksjonskontrakten:
Man ser en man kjenner i en rolle.

Så da er vi tilbake til reprisene av Beverly Hills, da.

Which one of the seven deadly sins are you?Sloth

You are lazy and love to lounge around.

Personality Test Results

Click Here to Take This Quiz
Brought to you by YouThink.com quizzes and personality tests.

Det er søndag idag.

Sonja har tagget meg og gitt meg i oppgave å oppsummere hva i mitt liv som nå har 20-års jubileum. Umiddelbart tenkte jeg bare: dette går ikke, jeg husker ikke 20 år tilbake. Men joda, jeg gjør det. Noe:

I 1987 var jeg en seksåring på førskolen. Jeg likte førskolen.
Der lekte vi under bordene, sang «Jeg er en liten undulat» før maten og malte ofte.
Det beste var å lese. Jeg satt ved siden av frøken og leste inni meg i smug. For jeg kunne lese. Det lærte jeg da jeg var fire, av en iherdig og engasjert åtte år eldre tante.
Jeg gledet meg vilt til å begynne på skolen året etter.

Min interesse, eller skal vi si usannsynlige begeistring, for dyr og spesielt katter, begynte å bli meget synlig. Nabokjerringas 3 katter fikk kull oftere enn vi andre spiste middag, og mang en time ble tilbragt ved siden av sofaen ved esken til pusemødrene og deres små. Jeg valgte meg min egen. Min. Jeg kalte den Gråpus. Den var bare min. Men ingen andre visste det.

Jeg nøt å være midtpunktet på burdagen min. Nasjonaldagen. Og som seksåring trodde jeg innbitt på at alle som sa «gratulerer med dagen» sa det fordi jeg hadde bursdag. Jeg liker å tro det den dag i dag.

Nabojenta og jeg var på denne tiden begynt å bli fanatisk opptatte av babyer og reproduksjon. Barbiene våre ble alle flerbarnsmødre og alle hadde de lange og naturlige fødsler. Papirdukker og dokker i alle former var en voldsom interesse vi fikk.

Julegleden begynte å spire. Barnegleden med nisser, pepperkakebaking og pakker har jeg i aller høyeste grad beholdt.

Også var jeg stolt storesøster. Eller, en litt fortvilt storesøster, fordi alt den toårige lillebroren sa var «mamma, pappa, faen». Oppofrende, høflig og språklig dannet som jeg var føltes det fryktelig med en lillebror som bannet så det steika. Idag er det imidlertid ustyrtelig morsomt å minne Bror på hans språkvaner som barn.

For å oppsummere er den lille seksåringen idag blitt en voksen jente. Men når jeg kjenner etter er hun der inne et eller annet sted.

Og noe hun har bært med seg siden 1987, og many years to come, er livsgleden.
Gleden ved familie, venner, kjæreste og livet generelt.

Den vil feire 20 års-jubileum flere ganger.

(Jeg tagger herved Violent Dream, Lenemor og M. Enjoy, guys! 😀 )

Blog Stats

  • 63,979 hits
desember 2017
M T O T F L S
« sep    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos