You are currently browsing the category archive for the ‘Cath raser’ category.

Jeg er – vil jeg selv påstå – et empatisk og følelsesladd menneske.
Alltid har jeg blitt inderlig rørt av spesielt barn og dyr.
Men etter jeg ble mamma skjedde det noe dypere.
Empatien har bredt seg inn til skjelettet, og hører jeg om små barn som lider eller dør griper den rundt meg som en jernklo – og suget som etterfølger presser klumpen lenger og lenger opp i halsen etterfulgt av oversvømte tårekanaler.
Denne saken vippet meg helt av pinnen.
Faktisk har jeg ikke innsett hvor grusomt slikt er før nå.
For nå har jeg en sønn, som er uerstattelig, og som betyr alt for meg.
Retts- og straffesystemet i dette landet er så tragisk at det er til å grine av.
Morderen – ja, for det er det han er!- i denne saken mistet ikke engang førerkortet.
Foreldrene har mistet sitt kjæreste barn – mens denne mannen fremdeles får kjøre rundt på veiene, selv etter narkotikamisbruk.
Måtte han brenne i helvete!

Nå som valgkampen er i full gang, skal jeg sette meg nøye inn i partiprogrammene – for å finne ut hvem som kan beskytte mitt barn best mulig for sitt eget samfunn.
Jeg forstår det nemlig nå:

Verden er gal, og jeg går over lik for at ungen min skal ha det bra.

Advertisements

Som mamma – med barnevogn – legger man plutselig merke til ting man ikke ofret så mange tanker før.

Bare hvor trangt det er på fortau,  for eksempel,  så to spaserende  mødre må gå etter hverandre på tur og ikke sammen. For ikke å snakke om  heiser.
Og når vi er inne på heis – hvorfor i huleste h*lvete tar friske, oppegående ungdommer heis?? Og dertil opptar den i alle etasjer så rullestolbrukere og barnevogner blir stående å blomstre?
Ja – og siden vi snakker om ungdommer; HVA får to oversminka tenåringer til å innta et stellerom, låse seg inne og oppta rommet så lenge at det hoper seg opp KØ av mødre med nye-bleier-trengende barn på utsiden??
Og dametoalettet med 7 avlukk ligger vegg i vegg?
«Hva gjorde dere der inne?», spurte jeg forrige fredag.
«Dere har ikke noe baby med dere?»
De to bare hastet forbi og lirte et altfor uengasjert «unnskyld» av seg i forbifarten.

Bah!
Det er ikke SÅ lenge siden jeg var tenåring og jeg var IKKE så egoistisk og lat!

I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt «normen», og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen «den kommer når den er klar» kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.

Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).

Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.

Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv,  som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.

Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.

Å kalle dette for abort, er i mine øyne sykt. Helt sykt.
Overskriften burde vært «Tvunget til drap på fullbåren datter»!!

Til info: denne posten handler utelukkende om det faktum at jeg mener «abort» ikke er et ord man bruker for å beskrive/ overskygge drap på ufødte barn. Selve synet på abort er ikke noe jeg vil diskutere. Ei heller går jeg nærmere inn på den grusomme historien om dette foreldreparet. Les artikkelen og kjenn sinnet koke.

Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for angst, eller noe de sliter med.

Jeg selv er livende redd for å ta blodprøver. Ikke fordi jeg synes det er så vondt, men jeg synes det er ubeskrivelig ekkelt å tenke på nålen som drar blodet ut av årene mine. Jeg synes alt innenfor huden er svimlende gross og takler ikke å se på åpne sår eller kroppsdeler som er brukket og bendt i alskens retninger.

“Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.”

– Wikipedia.
 

Folk flest synes denne angsten er dum og useriøs, og “oppmuntrer” med at: “det finnes jo ikke vondt, da”.

Opphavet til denne posten, var en kommentar i en blogg. En person skrev at han følte det som trist at enkelte menneskers redsel for stikk i armen førte til andre menneskers DØD, og ja – han skrev død med STORE bokstaver, som for å forsikre seg om at hans manglende anerkjennelse ovenfor noens angst var fullstendig tilstede. Videre mente vedkommende at “det å vise nestekjærlighet ovenfor fremmede” var selve veien til selvfølelsens lykke.
Dét er jeg enig i, og jeg er opptatt av at empati og medfølelse kommer til syne i samfunnet.

Men at en fobi jeg har skal gjøre meg medskyldig i noens død går jeg f… ikke med på!

Man våkner (bank i bordet, og takk og lov for det) hver morgen. Som regel til samme forbaskede ringetone – som selv om den skjærer gjennom marg og bein aldri blir byttet ut fordi man om kvelden glemmer hvor ille det faktisk er når den ringer.

Etter den forutsigbare frokosten bærer det i bilen på vei til jobb. På radioen uler Alejandro ut om at bare morgendagen vet og man irriterer seg over at denne låta alltid har spilletid i minuttene man er i bilen. På vei inn til parkeringsplassen, blir man vinket inn av Onkel Politi som bestemt mener man er en komplett fare for miljø og medmennesker dersom man tar av beltet på vei inn på jobbens parkering. Både han og Staten synes det er på sin plass å flå oppofrende borgere og ønsker «ha en fin dag på jobb» mens en mental og sterkt gjeldende Dra Til Helvete-finger regjerer i hodet.

Til en forandring har værgudene ansett oss jordboere som noen stakkars folk og forbarmet seg over oss med sol. På jobb er det straks litt lettere når D-vitaminene merkbart trenger inn gjennom huden.

Å handle er alltid verdt sitt eget kapittel. Man kan være så rask og målrettet man bare makter, men køen man stiller seg i er alltid feil. Enten er kassapersonen totalt blottet for sidesyn og lar derfor køen vokse seg større enn en kobra på speed, eller så er Middelaldrende Madam så opptatt av å få med Trumf’en at resten av verden blir satt på hodet for å oppnå hennes himmelsvevende drama. Tilbudene man skal ha er alltid utilgjengelige, og personen foran i køen har alltid klart å plukke med seg en vare ingen i betjeningen har sett eller hørt om.

Så kommer man hjem og oppdager at tacosausen ikke fikk lokk på seg etter bruk, og bananen som var overmoden for 3 dager siden ligger ved siden av og fostrer opp småfluer som lever livets glade dager over hele kjøkkenbordet.

Når man skal bruke komfyren er det selvsagt opplagt at man glemmer å ta ut langpannene og i farten også glemmer at de sist ble brukt til å steke kyllingvinger i. Det positive er jo at man får testet røykvarsleren.

… det er helg nå.

Takk og pris.

Lyttetrang:
Nina Simone – Here Comes The Sun

C har sagt noe om det.
Undre har sagt noe om det.

Og Ikea har sagt noe om det.

Vi klarer ikke å snakke så mye selv, ihvertfall virker det ikke som noen forstår oss når vi prøver. Det er litt vanskelig også, å prate så høyt at alle hører oss gjennom stengte bilvinduer eller innefra hus. Det er heller ikke alle som hører oss fra pappesken i grøfta.

Vi hadde gått gjennom ild og vann for dere, kanskje spesielt Fido. Det hender vi lurer på hvorfor. Men så går det fort over. Vi fokuserer ikke så mye på hvorfor dere er som dere er, vi er glad i dere uansett. Vi er egentlig glade i dere selvom dere forlot oss i den varme bilen. Og vi er glade fordi noen fant oss da du mistet oss i veikanten da dere dro på ferie.

Allikevel har vi en liten bønn idag.

Vi liker oss best hjemme. Vi trenger ikke bli med på handletur, gi oss heller en liten godbit vi kan knaske på den halvtimen dere er borte. Også har vi hørt det finnes noe som heter kennel. Vi tror det er et fint sted å være når dere er på ferie.

Dere valgte oss, og det er vi glade for.

Valg får konsekvenser.

Konsekvensen her er oss.

– Mons & Fido – 

Jeg innrømmer det. Jeg går sjeldent noe sted uten mobilen.
Da jeg fikk min første mobil for nøyaktig ti år siden, ble jeg ca. ett minutt etter totalt hekta. Jeg gikk omtrent over lik for å få byttet ut deksel i andre farge, få den überharry blinkeantennen og sendte sms’er raskere enn Colin McRae kjører rally.
Kom det en ny modell, gikk jeg over ytterligere lik for å få tak i dem, og Snake ble plutselig sinnssykt kult å drive med.
Dette varte en liten stund. Innen kameramobilene kom, begynte jeg å bli forsynt av hele fenomenet mobil. Skyhøye regninger og mer seriøse ting, tok livet av den abnorme dillaen.
Idag bryr jeg meg fint lite om jeg har en utdatert mobil, så lenge den har et bra display og den fungerer til å sms’e og ringe med. Kamerafunksjon er liksom bare en greie som følger med. Det skal vel hardt gjøres å ikke få tak i det.

Jeg blir imidlertid litt skremt når jeg ser hvor mange som enda befinner seg i den mobile tilgjengelighetens nett. Forleden fikk jeg en bil i møte med – en dame selvfølgelig!- bak rattet som åpenbart sendte tekstmelding. Idet vi passerte hverandre kikket hun opp, og skvatt sånn da hun så meg at hun et lite øyeblikk mistet grepet om rattet.

Nettavisen melder idag om 5 jenter som omkom i en krasj med en trailer – fordi sjåføren skal ha sendt tekstmeldinger mens de kjørte. Fem liv er gått – på grunn av EN mobil! For 15 år siden fantes ikke dette fenomenet, mens i dagens samfunn kan mobilen rett og slett føre til folks død – fordi den for enkelte er viktigere enn noe annet.

«Å sende tekstmeldinger bak rattet er en ren risikosport», sier UP-sjef Odd Reidar Humlegård. Det finnes nok av studier som som bekrefter at det er farlig å prate i telefonen mens man kjører. Å sende tekstmelding er naturligvis enda verre.

Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si jeg aldri har rørt mobilen mens jeg har kjørt, men fornuften har nå tatt igjen det skrikende behovet for alltid å være tilgjengelig, og jeg har livet mitt altfor kjært til å friste skjebnen.

Dessverre er det mange vandrende «deathwish»-mennesker der ute, som tydeligvis ikke ofrer sine medmennesker noen tanker der de babler i bilen på veien. Det forundrer meg hvordan man kan opptre så egoistisk. For det er det man er, når man ikke vier kjørebanen all sin oppmerksomhet. Man er seg selv i bilen, og alle andre er der ute. En mot alle.

Hvordan klarte vi oss før?

Sommeren er her (som de fleste i landet kanskje har fått med seg etter denne sinnssyke varmebølgen!). Det er tid for ferie. Vi skaffer oss blomstervannere og avishentere, pakker kofferten og reiser avgårde for å godte oss.

Men noen blir glemt i all reisefeberen.
Fido og Mons.

Hver eneste sommer kommer artiklene om dumpede kjæledyr. De som ikke passet inn i ferieplanene til matmamma og pappa. Det er viktigere å plassere pappesken med katten -og alle ungene den fikk fordi vi ikke orket alt peset med p-pillene – i veikanten enn å prøve å få noen til å mate dem. Vår egen glede foran etikk og moral.

Thomas Ledin synger om at sommeren er kort. La oss håpe det for våre firbeinte medskapninger som ikke anses verdifulle av sine eiere.
Det finnes faktisk løsninger. Om man bare kunne sett det utenfor feriesneversynet. Send hunden eller katten på hotell for sommeren, eller ta den med på ferie hvis mulig.

Jeg er forresten en av dem som tar bilnummer hvis jeg ser innesperrede hunder i en kokt bil. Hvis dere ser dette, vær så snill å ta affære.
Jeg siterer dyrenett.no:

Selv om dyr i mange tilfeller er helt uten rettsvern, er noen former for dyreplageri klart forbudt. 

  • Det er forbudt å slå, sparke eller på annen måte utøve vold mot kjæledyr slik at de får skader. 
  • Det er forbudt å reise på ferie og etterlate marsvin, hamstre og andre smådyr i bur uten å sørge for at de får nok mat og vann, og at det blir gjort rent hos dem. 
  • Det er forbudt å kaste ut katten sin på gata fordi man har blitt lei av den. 
  • Det er forbudt å holde hunder innesperret i bur over lengre tid. 
  • Det er forbudt å mate slanger med levende bytte. 

Hvis du oppdager eller mistenker slike eller lignende former for dyreplageri, bør du snarest melde fra til dyrevernnemnda på det lokale Mattilsynet. Telefonnummeret får du oppgitt på Opplysningen eller fra Mattilsynet sentralt, tlf. 06040. 

Jeg har kun en eneste liten bønn idag.
Vær så snill å ta hensyn til dyrene i varmen og ferietider.
Husk at det er dere som skaffet dyrene. Livene deres avhenger av deres valg.
Husk det.

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Blog Stats

  • 63,943 hits
oktober 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos