You are currently browsing the category archive for the ‘Fordommer’ category.

Jeg snakker selvsagt om årets sesong av Idol, den verste sesongen i manns minne.

Igår ble den langt over gjennomsnittet talentfulle Åste H. Sem sendt ut av konkurransen. Hvorfor?
Fordi det er «seerne som bestemmer» – og seerne er 15 år gamle jenter med glødende kontantkort som klipper ut bilder av Bjørn Johan i Se & Hør.

Det kom frem at TV2 har hatt rot i stemmeregistreringen.
Oj, hvilken overraskelse!
Som om ikke hele Idol-konseptet er fullstendig korrupt og kjøpt og betalt. Det spiller ingen rolle om kontantkortene gløder eller hvem vi heier på.

Dette er utenfor våre hender.

Det mest glitrende eksemplet av dem alle er «Skal vi danse?». Årets vinner Tshawe Baqva var desidert en forrykende danser. Uten tvil.
Men hei…! Var det ikke noen som kanskje ikke hadde noe der å gjøre?

To set the record straight: Jeg ser poenget med å ha en ambassadør for det «unormale», vi trenger noen som kan åpne flere dører og lukke de rommene med fordommer.
Men folket er ikke der enda. Jeg har enda ikke møtt et menneske som synes Espen Esther Pirelli Benestad hadde noe i en dansekonkurranse å gjøre. Men mannen «danset» seg til en femteplass eller noe i den duren. Noe som forsåvidt virker temmelig suspekt tatt i betraktning hvilke tilbakemeldinger mannedamen fikk av dommerpanelet. Det er TV2 som har latt mennesket innta parketten, det er Tv2 som kontrollerer stemmene og det er Tv2 som sender programmet. Transe eller ei: enkelte tilbakemeldinger var tatt ut av sin mening.

Jeg tror Tv2 hadde et ambivalent forhold til seg selv.
Oh, nå skal vi være fordomsfrie og slippe en transe ut på parketten.
Oh, en mann i dameklær som danser, dette så ikke bra ut.

Hvorfor?

Host.
Korr….host…. upt.

Hvorfor jeg ser på det?

Fordi jeg elsker musikk og rytmer.
Men jeg liker ikke denne innpakkingen av kommersielt, kjøpt og betalt lureri.

Advertisements

Idag skulle jeg innom Kiwi en tur etter jobben.
Rett ved inngangen satt det tre ungdommer på 14/15 +.
Tyggisen ble omhyggelig slafset like mye på utsiden av kjeften som inni, de baggy joggebuksene satt nedpå låra og den kullsorte øyesminken var totalt regjerende i fjeset.
På føttene hadde de etter det jeg fikk med meg Nike, DC og Adidas-sko.

Spørsmålet kom egentlig uventet.
Komplett uengasjert, på minussiden når det kom til ydmykhet og med sløv stemme spurte den ene:
«Du ha’kke 12 kroner til overs du ‘a?»

Hjernen satte igang på høygir, og fordommene jeg trodde jeg ikke hadde braste inn en etter en.
De skal sikkert ha det til røyk.
De har helt sikkert gode nok foreldre hjemme, de har dyre sko.
Hvordan kan man mangle 12 kroner og be fremmede om det? Hva skjedde med 1 krone?
Hvis du først skal tigge etter penger
 kan du for pokker rette deg opp i ryggen, spytte ut tyggisen og prøve å snakke høflig!

Min egen fordømming av disse ungdommene tok meg på senga.
Men det var måten tiggingen ble gjort på som gjorde at den tok overhånd.

«Nei, jeg har bare kort jeg, dessverre», sa jeg.

Og betalte varene mine med 200-lappen.

Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for angst, eller noe de sliter med.

Jeg selv er livende redd for å ta blodprøver. Ikke fordi jeg synes det er så vondt, men jeg synes det er ubeskrivelig ekkelt å tenke på nålen som drar blodet ut av årene mine. Jeg synes alt innenfor huden er svimlende gross og takler ikke å se på åpne sår eller kroppsdeler som er brukket og bendt i alskens retninger.

“Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.”

– Wikipedia.
 

Folk flest synes denne angsten er dum og useriøs, og “oppmuntrer” med at: “det finnes jo ikke vondt, da”.

Opphavet til denne posten, var en kommentar i en blogg. En person skrev at han følte det som trist at enkelte menneskers redsel for stikk i armen førte til andre menneskers DØD, og ja – han skrev død med STORE bokstaver, som for å forsikre seg om at hans manglende anerkjennelse ovenfor noens angst var fullstendig tilstede. Videre mente vedkommende at “det å vise nestekjærlighet ovenfor fremmede” var selve veien til selvfølelsens lykke.
Dét er jeg enig i, og jeg er opptatt av at empati og medfølelse kommer til syne i samfunnet.

Men at en fobi jeg har skal gjøre meg medskyldig i noens død går jeg f… ikke med på!

En liten kommentar en gang om at noen mente andre var rasister.
Det er begynnelsen på dette innlegget.

Jeg hører faktisk dette ordet bli brukt i flere sammenhenger. «Det er så rasistisk» og «H*n er rasist».
Ikke minst blir man avfeid som rasist dersom man sier høyt at man synes det er for mange innvandrere i landet. Dersom jeg sier ordet «innvandrer» – hva tenker du da? En innvandrer er per definisjon en person som ikke er født norsk, har norsk som morsmål, norsk familie og norsk statsborgerskap. En sønn eller datter av innvandrere er norske, men de er annengenerasjons innvandrere.
Nuvel – poenget mitt er: når enkelte hører ordet innvandrer tenker man på visse etniske folkeslag eller kulturer. Etnisitet handler om å ivareta en viss kultur som skiller seg fra det landet man flytter til. Og dermed blir man stemplet som rasist dersom man sier man helst vil begrense antall innvandrere og heller gi støtte, jobb og omsorg til de som allerede er her. Svensker, kurdere, indere, dansker og amerikanere. Alle som kommer til dette landet, bør integreres og godtas i vårt samfunn.

Hvis vi nå snur litt på dette… hvem er det egentlig som opptrer rasistisk? De som vil sine nye landsmenn vel, men faktisk mener vi bør kunne ta oss av alle sammen – eller de som beskylder disse for å være rasister? Rasist betyr å være rasehater. Man føler da avsky ovenfor visse grupper mennesker. (Egentlig synes jeg ordet «rasehater» når man snakker om mennesker er verdt en diskusjon i seg selv, men den tar vi ikke her.)

Dette ordet skal man ikke slenge rundt seg som man føler for – men tvertimot være bevisst på hva det gjør med mottakeren. Vi har eksempler på grusom rasisme både her til lands og ellers i verden – og jeg håper dette vil få fatale følger for rasistene! Vi har en internasjonal dag mot rasisme, 21.mars, og i fremtiden håper jeg denne vil få betydelig mer fokus enn den har i dag.

«Den internasjonale dagen for avskaffelse av rasediskrimering ble etablert i 1966. Datoen 21. mars ble valgt fordi på denne datoen i 1960 ble det drept 69 mennesker i Sharpville, Sør-Afrika, da de med fredelige midler protesterte mot Apartheid.» Kilde: FN-sambandet.

Jeg synes ikke innvandring skal skje i nærmest ubegrensede mengder – men jeg er ikke rasist!

Til det er jeg for skolert. For smart, om jeg får si det selv. For medmenneskelig. Og altfor følsom.
Bare ta en titt på hvem jeg omgås. En lett blanding mennesker. Helt perfekt.

Og dét tror jammen meg prinsesse Märtha Louise også.
Alle har fått med seg nyheten om at hun skal starte engleskole, så det skal ikke også jeg kaste meg ut på å utdype her.
Det er lenge siden en sak fikk så rask og så mye omtale som denne. Jeg fikk med meg bomben først igår formiddag, og få timer etter var både artikler, diskusjonsforum og bloggbloggblogg fulle av både støtte og pepper.

Det som imidlertid inspirerer meg til denne posten, er det folk skriver om hverandres reaksjoner.

Jeg innrømmer det her og nå: Jeg er en skeptiker. Jeg liker å forholde meg til fysiske og håndfaste anekdotiske bevis, som konkretiserer at noe er. MEN – jeg er av den oppfatning at det antakelig finnes mer enn vi aner. Tross alt er det store deler av hjernen som aldri blir brukt. Og energier dør som vi vet aldri – men går over i andre former. Derfor er jeg en skeptiker med åpning for innflytelse og overbevisning. La meg presisere at jeg overhodet ikke dømmer de troende. Faktisk beundrer jeg dem, for de har en evne jeg mangler – de klarer å holde fast ved noe kun ved hjelp av tankene.

Det jeg ville ha frem er at det antakelig finnes to grupper: Skeptikerne og de som tror. Eller finnes det flere?

Og er det ikke greit at alle har sin egen oppfatning? Når landets prinsesse står frem med noe som fortsatt er sett på som noe for spesielt interessert, må det bli reaksjoner. Og ikke alle er like positive.
Jeg skal innrømme at jeg først tenkte «dette var da god PR, å ha en prinsessetittel for å fronte en engleskole» og «herregud, Märtha er jo kongelig og nå tar dette helt av». Men Märtha er jo et menneske også. Antakelig ikke en oppmerksomhetssyk ung dame som er ute etter å tyne penger ut av fattige folk. Hun kan lett skaffe seg oppmerksomhet på andre måter enn dette, og det at hun nå gjør seg utilgjengelig for media vil vel si at hun faktisk ikke gjør dette for å skape reaksjoner – selv om hun visste de ville komme.
Jeg ser dette nå. Jeg er et menneske som først får en reaksjon, som siden kan forandre seg drastisk over på helt andre plan.

Og hvis jeg først skal overbevises om at noe finnes, er jeg glad for at det er snakk om engler og ikke Satan eller noe.

Uka etter eksamen har jeg hatt en del dager fri. Sol, varme og fri. Nice kombinasjon.
Ute i strandstolen har jeg peilet radioen inn på nærradio. Flere ganger har jeg hørt en nyinnspilling av sære The Kelly Family’s «An Angel».

Jeg har tenkt at denne jenta har en velutviklet stemme til å være så ung. For man hører det er en ung tenåring som synger. Videre har jeg erkjent at det å koste på noen ekstra kroner i produksjonen lyder bedre. The Kelly Family ble kjent for sin usensurerte og hjemmesnekrete stil. Denne gangen er låta spilt inn innenfor andre rammer.

Jeg hadde allerede et lite forhold til «An Angel» fordi den minner meg om nyforelskelse og hendelser innenfor dette. Og helt ærlig er The Kelly Family’s ujålete stil sjarmerende. Men jeg likte umiddelbart den strøkne nyversjonen.
Jeg søkte på navnet og fikk opp Declan Galbraith. «Er ikke det et guttenavn..?» ytrer min kjære frempå.
«Nesj,» påstår jeg i verdensvant stil.

Men Declan er en gutt. En gutt som så til de grader kan synge.
Denne låta MÅ du høre! Legg merke til hva som skjer med stemmen hans etter 2min43sek. Liker du ikke musikkstilen er det helt OK. Men ikke kom tilbake og legg igjen unødige kommentarer. Jeg skal ha deg til å innrømme at noen ganger er testosteron og stemmeskifte en tragedie. At denne stemmen er noe for seg selv.
At han synger fletta av de fleste.

Og han er 15 år!!!

Relatert:
The Kelly Family
The Kelly Family – An Angel

Lyttetrang: Declan Galbraith- An Angel

Kjæresten min eide en kiosk for litt siden.
På kiosker er det kunder. Og disse kundene var et utall forskjellige typer mennesker.

Når sommerferien setter inn, er majoriteten av disse kundene i kategorien ungdommer. Frekke, spydige, høylytte for-kule-for-seg-selv -ungdommer. Fjorårets sommer hadde noen dager preget av en Tor Med Hammeren i storform. Regnet høljet ned.

Kiosken var blitt et oppholdssted for ungdomsbandene. Ulike bander kom innom med jevne mellomrom. Den ene kulere enn den andre. Den ene mer tøff og frekk enn den neste.

Hodepinen min brer seg, og lysten på å gi hver av dem en rett venstre øker samtidig med desibel på stemmene deres. De er som ulven. De er vakent tøffe i flokk. De suger i ensom majestet.

Bortsett fra banden med de mørkeste klærne, det mest ustelte håret og det mest oppfordre-til-fordommer- utseendet.

Høflige og hyggelige som få. Selv i flokk.

Vi må passe oss litt for fordommer.

Blog Stats

  • 63,943 hits
oktober 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos