You are currently browsing the category archive for the ‘Frustrasjoner’ category.

Jeg er – vil jeg selv påstå – et empatisk og følelsesladd menneske.
Alltid har jeg blitt inderlig rørt av spesielt barn og dyr.
Men etter jeg ble mamma skjedde det noe dypere.
Empatien har bredt seg inn til skjelettet, og hører jeg om små barn som lider eller dør griper den rundt meg som en jernklo – og suget som etterfølger presser klumpen lenger og lenger opp i halsen etterfulgt av oversvømte tårekanaler.
Denne saken vippet meg helt av pinnen.
Faktisk har jeg ikke innsett hvor grusomt slikt er før nå.
For nå har jeg en sønn, som er uerstattelig, og som betyr alt for meg.
Retts- og straffesystemet i dette landet er så tragisk at det er til å grine av.
Morderen – ja, for det er det han er!- i denne saken mistet ikke engang førerkortet.
Foreldrene har mistet sitt kjæreste barn – mens denne mannen fremdeles får kjøre rundt på veiene, selv etter narkotikamisbruk.
Måtte han brenne i helvete!

Nå som valgkampen er i full gang, skal jeg sette meg nøye inn i partiprogrammene – for å finne ut hvem som kan beskytte mitt barn best mulig for sitt eget samfunn.
Jeg forstår det nemlig nå:

Verden er gal, og jeg går over lik for at ungen min skal ha det bra.

Advertisements

Som mamma – med barnevogn – legger man plutselig merke til ting man ikke ofret så mange tanker før.

Bare hvor trangt det er på fortau,  for eksempel,  så to spaserende  mødre må gå etter hverandre på tur og ikke sammen. For ikke å snakke om  heiser.
Og når vi er inne på heis – hvorfor i huleste h*lvete tar friske, oppegående ungdommer heis?? Og dertil opptar den i alle etasjer så rullestolbrukere og barnevogner blir stående å blomstre?
Ja – og siden vi snakker om ungdommer; HVA får to oversminka tenåringer til å innta et stellerom, låse seg inne og oppta rommet så lenge at det hoper seg opp KØ av mødre med nye-bleier-trengende barn på utsiden??
Og dametoalettet med 7 avlukk ligger vegg i vegg?
«Hva gjorde dere der inne?», spurte jeg forrige fredag.
«Dere har ikke noe baby med dere?»
De to bare hastet forbi og lirte et altfor uengasjert «unnskyld» av seg i forbifarten.

Bah!
Det er ikke SÅ lenge siden jeg var tenåring og jeg var IKKE så egoistisk og lat!

I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt «normen», og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen «den kommer når den er klar» kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.

Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).

Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.

Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv,  som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.

Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.

40+1

Ja, ja.
Jeg skulle ikke henge meg opp i termindatoen, men det er meget enklere sagt enn gjort.

Kanskje jeg får en baby i mars engang.

39+2

Det skjer ingenting.
Ingenting.

Og det kommer det sikkert ikke til å gjøre på lange tider, heller. Fikk jo et lite håp da mensmurringene tok seg opp i uka som var, men nå har jeg ingen av de og heller ingen kynnere.
Kan jo håpe  på at det er «stille før stormen», men akkurat nå greier jeg ikke å se at det skal komme noen baby.

På kontroll fredag hadde blodtrykket steget noe og var nå 120/70. Er litt redd for det, men det er visst veldig normalt. Bare at jeg har ligget på 110/65 hele veien. Vel vel, legen stusset ikke over det og urin var bra.

Termin om en kort uke.

Men ikke pokker om jeg har en baby om en uke.

30+1

Ja, nå ser jeg at det faktisk går an å telle nedover.
Plutselig var jeg over 30-tallet. Ifølge svangerskapsboken min veier vidunderet nå rundt 1600 gram og er 37 cm lang. Det er jo en liten porsjon baby, det.

Formen er fremdeles fin. Jeg har gått opp hele 2 kg i vekt og bekkenløsningen er mye greiere å ha med å gjøre etter at fysioterapeuten min satte foten ned og ba meg slutte å jobbe. Trapper er visst ikke særlig samarbeidsvillige med et gravidbekken.

Jeg har ikke et snev av dårlig samvittighet engang. Nå skal jeg nyte de siste 9-10 ukene som alene, jeg og Mannen skal nyte ikke minst, og resten av tiden skal jeg bruke på å glede meg og forberede meg, i den grad det *ikke* går.

Jeg er glad jeg ikke vet hva som venter meg. Det er meg en sann fryd at det er et helt nytt liv som nå står for døren, som vi sammen skal oppdage.
Selv om de fleste er veldig glad i å dele erfaringer og gjerne har en forutinntatt mening om at de sitter inne med fasiten, forbeholder jeg meg retten til å oppleve dette selv. Selve svangerskapet har vært til dels ulikt de fleste andre jeg kjenner sitt, så mammatilværelsen vil vel kanskje også bli det?

Det mest slitsomme med disse fasitmenneskene er at man ikke får gjennomslag for sine egne meninger.
For eksempel viser det seg å være en allmenn oppfatning rundt at jeg burde forvente meg å gå to uker over termin. Det finnes så vidt jeg vet svært få synske rundt meg, så hva vet de? Bare fordi en tredjedel går over, burde jeg belage meg på det samme? Er det så forbasket dumt av meg å begynne å vente rundt termin?

Og misforstå meg rett, jeg begynner å miste kreativiteten på hva jeg skal svare når det samme mennesket spør meg for 145. gang «Hvordan går det med deg?». Joda, omsorg og medfølelse er kjempehyggelig, men det å være gravid er ikke nye ting hver dag – jeg synes jeg har vært svanger i 100 år, og det virker jo hvertfall lenge når jeg må komme med tilstandsrapport daglig. For all del – det er veldig koselig å bli spurt. Men det er noe med hvem som spør og hvor mange ganger jeg må si det samme..

Så det at jeg teller ned er ikke bare til baby.
Det skal bli ørlite grann godt å bare være meg i kroppen også.

Hver eneste dag kan man lese om Top Model.
Enten er det Jan Thomas som har kommet med en av sine fantastiske uttalelser, eller så er det en modell som føler seg urettferdig behandlet.

Dagens overskrift i VG var noe sånt som «Tvunget til å kline i Top Model».

Jeg kjenner jeg blir så provosert.
Ikke fordi jeg synes synd på disse stakkarene som måtte kysse det samme kjønn – og fortelle om hvor ille det var etterpå, men fordi det å uskyldiggjøre og omfavne disse modellene er helt latterlig. Hvem tvang dem til å stille i Top Model? Hvilket oppegående menneske vet enda ikke hvor farlig og fordømmende denne bransjen er etter å ha lest om modeller som sulter seg til døde?

Det forundrer meg også å høre at modeller ofte sliter med lavt selvbilde.
Hva får dem til å melde seg på modellkonkurranser da?
Og hvor er foreldrene?

Nuvel.
Jeg har ikke så stor innsikt i modellverdenen av naturlige og genetiske årsaker.
Men jeg undrer meg likevel.
Og lar meg provosere.

For i Norges land idag er man pokker ikke så uopplyst at skitne fotografer eller harde modellforventninger er en overraskelse.

Ta en liten dæsj magesyre, et lite foster som presser innvoller innover og en hals.
Og så den viktigste ingrediensen:

Gaaaaaaaaaaaaaahh!!!!!!!

Halsbrann!!!!!!!!!!!!!!!!!!

17+5

Det var jo ikke måte på hvor tøff i trynet jeg var. 
Nå, noen hysterianfall og magevondter senere, innser jeg at den rosa skyen er noe mer gråfarget. 
Noe gjør vondt, i rygg, mage, hofter og bak på lårene.
En ul på sykehuset kunne vise en sprellende baby.
Men en mamma som har vondt.
«Når ikke vi finner noe galt på undersøkelse, kaller vi det voksesmerter», sa doktoren.

Jeg skal være den første til å uhemmet og helt uten tilsnakk svelge disse:

 

Planen var idiotsikker.
Jeg visste hvor i veska den lå, det var bare å fiske den frem ved første mulige anledning.
Diskrét skulle jeg selv ta et par først, så skulle det bare gjenstå å tilby sidekvinnen.

Totalt gjennomførbart og redningen for meg, i min forpestede tilmålte seteplass.
Det kunne ikke slå feil.
Jeg ventet så lenge jeg klarte, deretter slo jeg til.
Fisket opp, som tenkt.
Tok to selv.
Her gikk alt som smurt.

Så tilbød jeg sidekvinnen.
«Vil du ha en tyggis?»
Problemet ville nå gå over i en fruktduftende sfære fremfor den illeluktende dunsten som kom hver gang vedkommende lo eller pratet til meg.
Jeg holdt pusten hver gang, men noen setninger er litt lange.

«Nei takk – jeg har sluttet med tyggis, jeg!»

*bonk*

Så da satt jeg der, med den gode, lysegrønne Extraen.
Og den illeluktende sidekvinnen fremdeles intakt.

Jeg hater dårlig ånde.

Blog Stats

  • 63,943 hits
oktober 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos