You are currently browsing the category archive for the ‘Hjem’ category.

Snart 4 uker er gått siden Lillemann kom til verden.
Om bare to dager er det 4 uker siden vårt nye liv startet.
Det er 4 uker siden riene så smått meldte sin ankomst. De snille maseriene som brukte ytterligere et døgn på å ta seg opp såpass at det ble 2 cm åpning.
At jeg har vært mamma i 4 uker allerede er ganske rart.

Å si at livet er snudd opp-ned er å si det pent.
Alt er forandret.
Når Mannen er på jobb kan jeg glemme alt som heter velvære på meg selv, jeg får ikke tid til å gre håret og langt mindre ta meg en dusj. Respekten for alenemødre øker for hver dag. Jeg forstår virkelig ikke hvordan man får tid til noe som helst.
Gutten vår er selvsagt verdens vakreste. Det ER han, kan jeg si fra et objektivt ståsted også.
Og så er han snill. Eller, man kan ikke bruke ordet «snill» om en baby. En uskyldig, fersk, uprogrammert liten ting fortjener ikke det ordet. De er snille uansett. Men vi har vært heldige så langt og bare hatt to netter med skrik – som en følge av at mamma hadde inntatt jordbær-Biola.. det er nå strøket fra kjøleskapets ingredientsliste. Men de to nettene det varte var mor og far fryktelig engstelige for at dette skulle bli sånn for bestandig.
Bank i bordet er det veldig bra for tiden. Småtten sover greit mellom måltidene på natt/morgen.

Vi er in the game nå.
Nå er vi blitt litt kjent med den nye sjefen, og vi liker hverandre alle sammen. 🙂
Tenk at dette bare er forsmaken.
Det har såvidt begynt.

Lillemann 10. jan 09

Reklamer

Jeg ble sugd inn i det.
På en måte var jeg beredt, men allikevel så overrumplet det meg med all sin kraft.
Ikke at det ikke er greit, men noen ting var lettere før.
Men det hører vel med.
Tilværelsen var ikke preget av det i så stor grad før nå det siste året.
De siste månedene.

Hverdagslivet.

Det har tatt meg med storm.
Hverdagslivet har ikke så mye tid til overs, merker jeg.
Det fine med Hverdagslivet er jo dog at man får noen gode overraskelser underveis.
Som to blå streker som krysser hverandre.
Og finansieringsbevis fra banken som gjorde at man tilslutt med rette kan kalle seg huseier.

Men så er Hverdagslivet litt slitsomt også, spesielt siden den saken som gjorde at de to blå strekene forandrer hjernen til å bli en søvnkrevende trøttis. 100 % jobb er mildest talt blitt en utfordring.

Hverdagslivet krever også vasking, rydding, pleie av diverse forhold til mennesker og spising.

Blogging går på Frivillighetskvoten.
Og siden Hverdagslivet har så få timer, så må Frivillighetskvoten lide.

Plutselig følte jeg meg så sugd inn i voksenlivet.

Jeg beklager alle de fraværende viktige innleggene i bloggen om dagen – jeg er bare så sliten at jeg ikke helt finner tid og hjernekapasitet til det.

Men jeg tror jeg vil komme opp med noe lurt en gang.
Nå er det heldigvis helg, og jeg nyter hvert sekund. En hektisk jobbuke er verdt det når helgen og mulighetene for rekreasjon kommer.

Jeg må fortsette på KT-bølgen min og poste et liveopptak hun gjorde i Frankrike for en tid tilbake. Her beviser hun hva hun er som artist – og rocker denne låta maks opp, uten backing band. (Jeg kjenner at jeg nå når nye høyder i tilbedelsen av KT Tunstall)

Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god helg! Og er du innom her, si hei da vel? 🙂

Lyttetrang:
KT Tunstall – I Want You Back (live)

Man våkner (bank i bordet, og takk og lov for det) hver morgen. Som regel til samme forbaskede ringetone – som selv om den skjærer gjennom marg og bein aldri blir byttet ut fordi man om kvelden glemmer hvor ille det faktisk er når den ringer.

Etter den forutsigbare frokosten bærer det i bilen på vei til jobb. På radioen uler Alejandro ut om at bare morgendagen vet og man irriterer seg over at denne låta alltid har spilletid i minuttene man er i bilen. På vei inn til parkeringsplassen, blir man vinket inn av Onkel Politi som bestemt mener man er en komplett fare for miljø og medmennesker dersom man tar av beltet på vei inn på jobbens parkering. Både han og Staten synes det er på sin plass å flå oppofrende borgere og ønsker «ha en fin dag på jobb» mens en mental og sterkt gjeldende Dra Til Helvete-finger regjerer i hodet.

Til en forandring har værgudene ansett oss jordboere som noen stakkars folk og forbarmet seg over oss med sol. På jobb er det straks litt lettere når D-vitaminene merkbart trenger inn gjennom huden.

Å handle er alltid verdt sitt eget kapittel. Man kan være så rask og målrettet man bare makter, men køen man stiller seg i er alltid feil. Enten er kassapersonen totalt blottet for sidesyn og lar derfor køen vokse seg større enn en kobra på speed, eller så er Middelaldrende Madam så opptatt av å få med Trumf’en at resten av verden blir satt på hodet for å oppnå hennes himmelsvevende drama. Tilbudene man skal ha er alltid utilgjengelige, og personen foran i køen har alltid klart å plukke med seg en vare ingen i betjeningen har sett eller hørt om.

Så kommer man hjem og oppdager at tacosausen ikke fikk lokk på seg etter bruk, og bananen som var overmoden for 3 dager siden ligger ved siden av og fostrer opp småfluer som lever livets glade dager over hele kjøkkenbordet.

Når man skal bruke komfyren er det selvsagt opplagt at man glemmer å ta ut langpannene og i farten også glemmer at de sist ble brukt til å steke kyllingvinger i. Det positive er jo at man får testet røykvarsleren.

… det er helg nå.

Takk og pris.

Lyttetrang:
Nina Simone – Here Comes The Sun

Den trofaste leser har sikkert fått med seg min fortvilelse, eller rettere sagt forargelse, over hvite håndklær som ikke holder seg hvite. Jeg har fremdeles ikke funnet løsningen. Klorin – med furunål for forhengelighetens skyld – er testet og jeg kunne ikke se et dugg av forskjell.

Nuvel, til saken. Idag tikket det inn søkeord:
stive håndklær.

Det vet jeg svaret på!
Kjære søker: det du trenger er TØYMYKNER.

The opposite of stiv?
Myk.

There you go. 😀

Noen ganger lurer jeg på om andre hører hvor dårlig jeg er til å lyve.
Jeg er en person som bruker søndagen på å sove ut, som mange andre. Og nesten alltid blir jeg vekket av telefonen.
«Ja, hei, vekket jeg deg?»

Hvorpå jeg alltid kommer med følgende frase:
«Neida, jeg ——fyll inn det som passer, gjerne en abnormt dårlig unnskyldning som i alle tilfeller avslører at jeg faktisk sov—-»

Og som vi alle vet er ikke stemmen akkurat på sitt IFA-beste rett etter å ha blitt kastet ut i en telefonsamtale før den i det hele tatt fikk sukk for seg.

Jeg gjorde det idag igjen jeg.

Idag var unnskyldningen «Neida, jeg var bare på badet en tur».
Det var liksom det beste jeg kom på etter at jeg jumpet ut av senga og sprintet ut til kjøkkenet og svarte det ulende spetakkelet.

Ren og skjær løgn.
Og utrolig dårlig attpåtil.

I påsken har jeg hatt besøk av mitt lille søskenbarn på sju. Hun er nå over stadiet liten jente, men fortsatt et stykke unna ungdom. Jeg har lært litt de siste tre årene og har noen triks for å engasjere og ha pedagogiske tilrettelagte aktiviteter.

Men noen ganger er det bare gøy å la seg rive med, uten hensikter om læring og etikk. Da hun dro frem bagen og sine utallige Barbier med utstyr, kjente jeg på gleden jeg selv følte da jeg var på hennes alder. Jeg løp inn på soverommet og gravde frem min eneste gjenlevende Barbie, Ken og en Barbie-hest.
Da jeg kom ut igjen i stua merket jeg imidlertid forskjellen. Mine 80-talls-leker så plutselig veldig antikke ut ved siden av lille Prinsesse’s nye 2005-versjoner.

Til sammenligning så hesten min slik ut:

barbiehest_aattitalls.jpg ….og Prinsessens: barbiehest_etter_tusenaarsskiftet.jpg

Det er unektelig skjedd noe på tjue år. Men spørsmålet mitt er egentlig hvorfor?
Jeg synes min *utrolig velholdte* hest fremdeles holder mål. Men ved siden av den fancy langmanete bling-bling- hoppa blekner den jo verre enn en nordmann gjør om vinteren.

For ikke å snakke om Ken og damene hans. Men min Ken har ihvertfall ordentlig hår.

ken.jpg Ken i åttitall passer ikke best sammen med dagens fjonge jenter….

ice_princess.jpg

Det morsomme var imidlertid at lekene mine faktisk ble mottatt med entusiasme og beundring. Hesten ble sirlig flettet og gredd, og Ken fikk mye skryt for håret og den fine jakka med «årnt’li glidelås!!». Dessuten er min hest batteridrevet (med en ledning ut av rompa, men det gjør jo ingenting for halen henger foran).

Leker preges vel av det samme som resten av oss, at tiden går fremover.

Men ikke alt går ut på dato.

Ettersom jeg har tilbragt hele helga på sofaen med et defekt ben, har jeg fått bruke tiden på å ligge og løse verdensproblemer og fundere på jordas underfundigheter. Denne posten bærer enormt preg av livet som en sosialt tilbakestående halter. Tenk om jeg hadde måttet ligge i månedsvis. Det er ikke bra, kan jeg tenke meg. For jeg er en tenker av dimensjoner, og jeg har viet altfor mye av mitt liv til tankenes autoritære og ubarmhjertige arena.

Nuvel. Ting jeg irriterer meg over om dagen. Punktvis.

  • Livet braser frem i en fart man ikke alltid har kontroll over. Om bare folk kunne lært seg til å godta dette istedenfor å sukke og akke seg dagen lang hadde det vært mye bedre.
  • Søpla tømmes for sjelden.
  • Å vente med å tømme matsorteringen til bøtta er full, er dumt. Note to self.
  • Damer, og – i rettferdighetens navn – gutter, på Narvesen bør til enhver tid være inneforstått med hvilket tilbud de har, og at hver 5. kaffe på kortet er gratis. Da det står 0,- der betyr ikke det at man skal betale 20 kroner.
  • Å ryke et korsbånd betyr ikke å brekke noe.
  • Legevakta er en dum tjeneste som i altfor stor grad pirker på folks psyke og tålmodighet – og som, tross for at det er en servicetjeneste, ikke behandler skadete som likeverdige mennesker. (Beklager! Jeg satt i 7 – SJU!!!- timer på skadestua uten å få hjelp. Man blir gretten av slikt.)
  • At jeg må betale 2900 kroner i veiavgift og lide under det faktum at jeg ikke bor i hovedstaden. Det er nemlig motorveien de bruker penger på. Den kjører jeg ca. 1 gang i året.
  • At det er salg på vesker hver sabla gang jeg er blakk.
  • At enkelte ser ut til å misbruke «fri barneoppdragelse» på høyt nivå. Det går faktisk an å be unger dempe seg uten at det er en pedagogisk krise. (Men hva aksepterer man vel ikke for husfredens skyld, og så mye rett man har som husleier)
  • At bedrevitere alltid må pirke og kverulere, uansett hvor godt man prøver å poengtere og argumentere på forhånd.

Dessuten lurer jeg på hvorfor enkelte husstander ikke opererer med do-nøkkel. Og da tenker jeg ikke på de som har barn. Men voksne mennesker med katt. Som ikke har nøkkel på do. Nå skal jeg ikke gå inn på ting som bæsj og sånt altså. Dessuten er jeg litt som «Shit-break». Best hjemme. Ikke borte. Men uansett. Det er faktisk ganske slitsomt å måtte på do i slike hjem, selv om man bare skal nummer en. Det å sitte med buksa på knærne og tviholde på klinka i redsel for at kameraten til vertinnens samboer skal brase inn der er ingen god do-opplevelse. Nøkkel er i alle tilfeller best i en do-dør. For barnløse.

Nå skulle jeg skrevet noe om nakenbading, men jeg har litt lite erfaring med det. Noen andre som har? Jeg trenger noen gode argumenter for nakenbad i sjøen midtsommers. Noen maser på meg, og jeg er litt for opptatt av kosehåndtak og cellulitter til at entusiasmen er overveldende.

Akkurat idet jeg hadde blåst støvet av skrittelleren og nærmet meg 10.000 raske på en dag, tryner jeg og ryker korsbånd. Fantastisk. Sommersesongen, here I come. Litt mer av meg enn planlagt, bare.

Jeg har ikke noe særlig påskepynt. Idet jeg flyttet hjemmefra, rådvill og umoden, adopterte jeg bare mamma og mormors tradisjoner, med knallgule kyllinger og gule blondeduker. Etter noen år på min egen bak har jeg derimot innsett at dette ikke kler min stue, og det har forresten mamma og mormor også innsett for deres del, og dermed har jeg bare et kult pepper/salt – sett med to limegrønne haner til påskepynt. Ikke mye til påskestemning av det. Jeg tror jeg redder det hele med oransje, lime og gule kubbelys, jeg.

Også har jeg innmari lyst på flatskjerm.

Jeg kunne skrevet mye om ting som irriterer meg f.eks i trafikken, men jeg tror det er best å la være. Blodtrykket var fint sist jeg sjekket, men best å ikke utfordre skjebnen.

Det er ikke godt for sjel og sinn å plutselig bli totalt handicappet. Jeg har enorm respekt for de som får livet snudd opp-ned på et blunk. Jeg er sjeleglad for at jeg tross alt er frisk og rask. Jeg tenker for mye. Jeg vet det.

Det blir godt å komme ut blant folk igjen.

cimg5295.JPG

Den som venter….

.cimg5303.JPG

….og venter……

cimg5310.JPG

……på noe godt……

.cimg5313.JPG

….venter ikke…….

cimg3072.JPG

…forgjeves.

 Ha en god søndag, det som er igjen av den. Det er viktig å sette seg ned iblant og bare nyte.

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Blog Stats

  • 63,979 hits
desember 2017
M T O T F L S
« sep    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos