You are currently browsing the category archive for the ‘Note to self’ category.

17+5

Det var jo ikke måte på hvor tøff i trynet jeg var. 
Nå, noen hysterianfall og magevondter senere, innser jeg at den rosa skyen er noe mer gråfarget. 
Noe gjør vondt, i rygg, mage, hofter og bak på lårene.
En ul på sykehuset kunne vise en sprellende baby.
Men en mamma som har vondt.
«Når ikke vi finner noe galt på undersøkelse, kaller vi det voksesmerter», sa doktoren.

Jeg skal være den første til å uhemmet og helt uten tilsnakk svelge disse:

 

Studietida førte mye bra med seg, og det er verdt slitet nå som fast jobb er i boks. Men jeg fikk ikke bare med meg noen ekstra studiepoeng, men noen ekstra kiloer også.

Overalt ser man ting som åpenbart er nøkkelen til suksess, som BioDrain, CLA og eplecidereddik. Jeg er som kjent en av skeptikerne her til lands – og det er jeg helt åpen rundt – og har dermed klart å styre fristelsen unna dette. Jeg tror at noe som er så enkelt overhodet ikke virker på sikt.
Men så dukket plutselig verdens vakreste dame opp og reklamerte for en kaffe som skulle hjelpe til på veien. CoffeeSlender er merket. Jeg, som er koffeinhode og totalt avhengig av kaffe, ble dermed manipulert av Monas blendende smil (og mens jeg var igang tok jeg usjenert fart og hoppet over det faktum at denne dama aldri har slitt med kiloer) og tok turen til helsekost for å bruke 149,- kroner på 20 porsjonsposer kaffe. Tre poser daglig skal visstnok hjelpe meg:

«Det er nesten for godt til å være sant: Nå kan du få kaffe med en slankende effekt! Dette er en god nyhet til alle de som sliter med noen få kilo for mye, og som drikker kaffe.»

Vel… BS!!!

Folkens: det er ikke sant, du går ikke ned i vekt og kaffen er ikke god.

Jeg vet nøyaktig hva som må til.
Derfor har jeg gått en time tur i skogen idag.

Jeg begynner å jobbe på mandag. Ny jobb, fast jobb, ikke mer studier.
Og godt er det.
For hadde jeg hatt ferie lenger nå ville antakelig vekta for alvor fått vise hva den er god for. Jeg takker egentlig værgudene for det hele – eller snarere og usjenert beskylder dem, for at bikinien ikke passer så bra lenger. At det går an!

Det verste er jo dog, at dersom jeg sier til meg selv: nå må jeg skjerpe meg, og huff og æsj, is er ikke bra….

…så kjøper jeg to i løpet av en dag.

Kan ikke holde på sånn, vettu.

Så heldigvis og takk og lov skal jeg begynne å jobbe.
Time for selvkontroll. Nå.

Uka etter eksamen har jeg hatt en del dager fri. Sol, varme og fri. Nice kombinasjon.
Ute i strandstolen har jeg peilet radioen inn på nærradio. Flere ganger har jeg hørt en nyinnspilling av sære The Kelly Family’s «An Angel».

Jeg har tenkt at denne jenta har en velutviklet stemme til å være så ung. For man hører det er en ung tenåring som synger. Videre har jeg erkjent at det å koste på noen ekstra kroner i produksjonen lyder bedre. The Kelly Family ble kjent for sin usensurerte og hjemmesnekrete stil. Denne gangen er låta spilt inn innenfor andre rammer.

Jeg hadde allerede et lite forhold til «An Angel» fordi den minner meg om nyforelskelse og hendelser innenfor dette. Og helt ærlig er The Kelly Family’s ujålete stil sjarmerende. Men jeg likte umiddelbart den strøkne nyversjonen.
Jeg søkte på navnet og fikk opp Declan Galbraith. «Er ikke det et guttenavn..?» ytrer min kjære frempå.
«Nesj,» påstår jeg i verdensvant stil.

Men Declan er en gutt. En gutt som så til de grader kan synge.
Denne låta MÅ du høre! Legg merke til hva som skjer med stemmen hans etter 2min43sek. Liker du ikke musikkstilen er det helt OK. Men ikke kom tilbake og legg igjen unødige kommentarer. Jeg skal ha deg til å innrømme at noen ganger er testosteron og stemmeskifte en tragedie. At denne stemmen er noe for seg selv.
At han synger fletta av de fleste.

Og han er 15 år!!!

Relatert:
The Kelly Family
The Kelly Family – An Angel

Lyttetrang: Declan Galbraith- An Angel

Dette har jeg fortalt om før, i en utgått gammel blogg.
Men det er verdt å nevne igjen. Og kanskje forhindre at det skjer andre.

Som de fleste kanskje etterhvert har observert, er jeg ganske glad i å prate. Hele tiden.

Rett før siste eksamen var kollokviegruppa samlet hos meg. Praten peilet inn på sengelektyre, og jeg satte engasjert i å fortelle:

JEG: Jeg liker så godt å lese på senga, for da blir øynene fortere slitne og jeg sover godt etterpå. (blablabla) Det er dessuten ETT blad jeg synes er lidderlig festlig å lese før jeg sovner. Har noen gamle blader liggende ved senga, og det er skikkelig underholdende til tider.

Folkene flirer over ordvalget. Hilken lektyre kan være lidderlig festlig?

JEG: Cupido er bare såå bra å lese, det er morsomt, og jeg kan le meg skakk av det.

Ser at folkene kikker på hverandre med skeve smil. Jeg forteller uanfektet videre, og legger ut i sju lange og sju brede hvor fantastisk Cupido er å lese. ST bryter tilslutt stillheten blant kollokviemedlemmene og stopper den plaprende kjeften min.

ST: Cathrine….du mener STUPIDO. Ikke Cupido.

D’oh!

I utgangspunktet høres det kanskje ikke så ille ut, men i hodet mitt hadde jeg sett for meg Stupido / Larsons gale verden og det ble liksom helt feil med Cupido.

Et par uker senere hadde jeg bursdag, og en kamerat av kollokviekameraten min kom på festen.

R: Jeg hører du er så glad å lese! Da syntes jeg at jeg måtte bistå den gleden.

Hvorpå han drar frem et rykende ferskt Cupido. Det ble mye latter rundt bordet, og jeg prøvde rødmende og febrilsk å ro meg frem til sannheten rundt dette.

At jeg aldri kan passe munnen min.

For ordens skyld: jeg leser ikke Cupido veldig ofte.

Blog Stats

  • 63,856 hits
august 2017
M T W T F S S
« Sep    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos