You are currently browsing the category archive for the ‘Samfunn’ category.

Jeg er – vil jeg selv påstå – et empatisk og følelsesladd menneske.
Alltid har jeg blitt inderlig rørt av spesielt barn og dyr.
Men etter jeg ble mamma skjedde det noe dypere.
Empatien har bredt seg inn til skjelettet, og hører jeg om små barn som lider eller dør griper den rundt meg som en jernklo – og suget som etterfølger presser klumpen lenger og lenger opp i halsen etterfulgt av oversvømte tårekanaler.
Denne saken vippet meg helt av pinnen.
Faktisk har jeg ikke innsett hvor grusomt slikt er før nå.
For nå har jeg en sønn, som er uerstattelig, og som betyr alt for meg.
Retts- og straffesystemet i dette landet er så tragisk at det er til å grine av.
Morderen – ja, for det er det han er!- i denne saken mistet ikke engang førerkortet.
Foreldrene har mistet sitt kjæreste barn – mens denne mannen fremdeles får kjøre rundt på veiene, selv etter narkotikamisbruk.
Måtte han brenne i helvete!

Nå som valgkampen er i full gang, skal jeg sette meg nøye inn i partiprogrammene – for å finne ut hvem som kan beskytte mitt barn best mulig for sitt eget samfunn.
Jeg forstår det nemlig nå:

Verden er gal, og jeg går over lik for at ungen min skal ha det bra.

Advertisements

I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt «normen», og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen «den kommer når den er klar» kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.

Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).

Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.

Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv,  som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.

Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.

Hver eneste dag kan man lese om Top Model.
Enten er det Jan Thomas som har kommet med en av sine fantastiske uttalelser, eller så er det en modell som føler seg urettferdig behandlet.

Dagens overskrift i VG var noe sånt som «Tvunget til å kline i Top Model».

Jeg kjenner jeg blir så provosert.
Ikke fordi jeg synes synd på disse stakkarene som måtte kysse det samme kjønn – og fortelle om hvor ille det var etterpå, men fordi det å uskyldiggjøre og omfavne disse modellene er helt latterlig. Hvem tvang dem til å stille i Top Model? Hvilket oppegående menneske vet enda ikke hvor farlig og fordømmende denne bransjen er etter å ha lest om modeller som sulter seg til døde?

Det forundrer meg også å høre at modeller ofte sliter med lavt selvbilde.
Hva får dem til å melde seg på modellkonkurranser da?
Og hvor er foreldrene?

Nuvel.
Jeg har ikke så stor innsikt i modellverdenen av naturlige og genetiske årsaker.
Men jeg undrer meg likevel.
Og lar meg provosere.

For i Norges land idag er man pokker ikke så uopplyst at skitne fotografer eller harde modellforventninger er en overraskelse.

Før jeg fant ut hva jeg ville drive med i livet, jobbet jeg som kassadame.
Først hos Meny, deretter hos Rema 1000.
Hadde fått en krone for hver gang jeg måtte forsvare at posen på Rema kostet 50 øre ville jeg kunne tatt utdannelsen min gratis.
Det Meny-arbeidere og Meny-kunder nektet å innse var at på Rema var det ikke slik at du måtte, sitat x antall kunder, «betale for reklame» – men snarere fikk du valget: enten spare miljøet ved å bære varene selv eller ha med en brukt plastpose du hadde fått et annet sted. Intoleransen for dette var overveldende.

Derfor går det en liten lattermild faen i meg nå som Meny følger etter ved å ta 50 øre for sine plastposer. Og de er raskt ute med å forsvare at de er de høyeste herrer i bransjen som har vedtatt dette, og at det kun er for å spare miljøet. DE vil ikke kundene så vondt, altså.
Da snur vi litt på det. Tror noen at det er medarbeiderne på Rema som har bestemt at posene koster penger?
Uansett må jeg bare applaudere Meny som velger å innføre kostnader på plastposer til tross for massiv kritikk fra kunder. Bare fra Menykjeden alene tar kunder med seg hjem over 60 millioner bæreposer i året. Det er det rene vanvidd. Mye av det har skyldtes at posene er gratis.

Faktisk synes jeg det er på sin plass at plastposer koster penger, og at vi brødhuer blir påtvunget å tenke miljø. Jeg tror verden ville tatt en trist vending dersom plastposer skulle fortsatt å være gratis – for enkelte er nemlig gratis mer verdifullt enn miljøet vårt. Trist, men sant. Enkelte styres av prinsipper.
Vel, wake-up call: noen vil bestandig tjene på andre, slik er det! Blir du fattig eller rik av 50-øringen din?

Og er det ikke til alles interesse at vi bevarer planeten vår så lenge vi kan?
Selv om det koster 50 øre?

denne listen befinner jeg meg et sted.
Enten man vil eller ei, kan det nå altså se ut som man skal ut i streik.
Konsekvensene dette vil få either way bekymrer meg!

Min yrkesgruppe ble tilbudt et ynkelig oppgjør på 3,2 %. Det er latterlig, i forhold til jobben vi gjør og antall år på skole.
Men denne streiken er ikke myntet på oss alene – nei, vi er snarere dratt med inn i spillet som et verdifullt antallstrumfkort. For denne lønnskampen er ikke styrt av oss. Den er ikke styrt på våre ønsker.

Derfor er det så forbaska å skulle bli tvunget ut i streik, med nyinnkjøpt leilighet og flere gryende bruke-penge-på-ting!

Å kalle dette for abort, er i mine øyne sykt. Helt sykt.
Overskriften burde vært «Tvunget til drap på fullbåren datter»!!

Til info: denne posten handler utelukkende om det faktum at jeg mener «abort» ikke er et ord man bruker for å beskrive/ overskygge drap på ufødte barn. Selve synet på abort er ikke noe jeg vil diskutere. Ei heller går jeg nærmere inn på den grusomme historien om dette foreldreparet. Les artikkelen og kjenn sinnet koke.

Dette gjorde jeg på søndag.
Hadde alle vært like flinke som meg, ville verden vært et bedre sted.

Rett og slett.

(Hvorfor har du ikke gjort det enda, sa du?)

«Slå en hund».
Søkeordet som traff meg midt i hjertet. Blant de evigvarende søketreffene bloggen får på en eks- Robinsondeltaker med en dritdårlig pophit og to meget store opererte fordeler, tikker det til tider inn noe som får meg til å tenke.

«Slå en hund.»
Å se en hund bli slått, og deretter google hva man kan gjøre med det?
Eller slå hunden selv, og google konsekvensene først så jobben blir enklere?

Uansett hva søkeren mente kommer vi ikke bort fra det triste faktum at mange slår hundene sine. Heldigvis er det blitt et større fokus på dyrehold og mishandling også blant politikerne:

«Gjeldende dyrevernlov ble vedtatt i 1974. Dyreholdet og kunnskapen om dyrs behov har endret seg mye de siste årene. Dette har også politikerne forstått, og i 2001 ble arbeidet med en ny dyrevernlov igangsatt. Regjeringen la frem St.meld. nr 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd i desember 2002, og Stortinget behandlet meldingen i juni 2003. (…)

Det mest gledelige med meldingen og behandlingen så langt, er at det foreslås en etisk plattform som skal være førende for holdninger til dyr og dyrehold. Dette betyr at dyr har egenverdi, dyreeier er ansvarlig for dyrenes livskvalitet og de forholdene dyrene holdes under, dessuten stilles det kunnskapskrav om dyrene. Dyrene har fått delvis «politisk støtte» så langt. »

Fra dyreetikk.no

Det ropes høyt når sauer blir drept av gaupe, bjørn eller ulv. Menneskets intoleranse, egoisme og manglende dyreetikk kommer klart til syne når deres dyr blir drept av andre dyr. For er det det at de synes synd på sauene sine? Eller er det det finansielle faktum som gjelder?
Selvsagt ikke det første. For sauebøndene er det klinkende likegyldig hvilke sauer som blir drept av ulven – men verdien på de. Og løsningen på problemet er selvsagt å redusere viltbestanden. Ikke ansette sauegjetere eller den slags.

Men nå prater jeg meg bort. Les forøvrig også Violent Dream’s innlegg om bjørn.

«Slå en hund.»
En hund, eller et kjæledyr, har sin personlighet, og sine instinkter i behold. De forstår ikke hvorfor vi mennesker slår dem. De prater ikke vårt språk, så vi kan ikke forklare dem. Tror du slag vil fortelle dem hva du mener?
Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok:
BEHANDLE DYRENE SOM DU VIL BEHANDLE DINE MEDMENNESKER!

(fortsettelse følger..)

Idag fikk jeg en mail som jeg synes de fleste jenter bør ta en nærmere titt på.
Jeg har funnet en hatt jeg vil ha. Den er riktignok sort – men like fullt en hatt.

Den kvinnelige timeline:

3 år: Hun ser seg  i speilet og ser en prinsesse!

8 år: Hun ser seg i speilet og ser  Askepott.

15 år: Hun ser seg i speilet og ser en Stygg Stesøster  (Mamma, jeg kan
ikke gå på skolen når jeg ser sånn ut!)

20 år: Hun  ser seg i speilet og ser «for tjukk/ for tynn, for kort/ for lang,
for rett/ for krøllete» – men bestemmer seg for å gå ut likevel.

30 år:  Hun ser seg i speilet og ser «for tjukk/ for tynn, for kort/ for
lang, for rett/ for krøllete» – men finner ut at hun ikke har tid til å
fikse det, så hun går ut likevel.

40 år: Hun ser seg i speilet og ser  «for tjukk/ for tynn, for kort/ for
lang, for rett/ for krøllete» – men  sier til seg selv «jeg er i det
minste ren», og går ut   likevel.

50 år: Hun ser seg i speilet og ser «jeg er», og går dit hun  har lyst
til å gå.

60 år: Hun ser seg i speilet og minner seg  selv om alle de som ikke kan
se seg i speilet lenger. Hun går ut og  erobrer verden.

70 år: Hun ser seg i speilet og ser visdom, latter  og muligheter. Hun
går ut og nyter livet.

80 år: Hun gidder ikke  å se. Hun putter på seg en lilla hatt og går ut
for å ha det gøy med  verden.

Kanskje skulle vi alle tatt på den lilla hatten litt  tidligere?

Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for angst, eller noe de sliter med.

Jeg selv er livende redd for å ta blodprøver. Ikke fordi jeg synes det er så vondt, men jeg synes det er ubeskrivelig ekkelt å tenke på nålen som drar blodet ut av årene mine. Jeg synes alt innenfor huden er svimlende gross og takler ikke å se på åpne sår eller kroppsdeler som er brukket og bendt i alskens retninger.

“Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.”

– Wikipedia.
 

Folk flest synes denne angsten er dum og useriøs, og “oppmuntrer” med at: “det finnes jo ikke vondt, da”.

Opphavet til denne posten, var en kommentar i en blogg. En person skrev at han følte det som trist at enkelte menneskers redsel for stikk i armen førte til andre menneskers DØD, og ja – han skrev død med STORE bokstaver, som for å forsikre seg om at hans manglende anerkjennelse ovenfor noens angst var fullstendig tilstede. Videre mente vedkommende at “det å vise nestekjærlighet ovenfor fremmede” var selve veien til selvfølelsens lykke.
Dét er jeg enig i, og jeg er opptatt av at empati og medfølelse kommer til syne i samfunnet.

Men at en fobi jeg har skal gjøre meg medskyldig i noens død går jeg f… ikke med på!

Blog Stats

  • 63,943 hits
oktober 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos