You are currently browsing the category archive for the ‘Seriøst’ category.

I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt «normen», og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen «den kommer når den er klar» kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.

Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).

Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.

Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv,  som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.

Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.

Advertisements

Før jeg fant ut hva jeg ville drive med i livet, jobbet jeg som kassadame.
Først hos Meny, deretter hos Rema 1000.
Hadde fått en krone for hver gang jeg måtte forsvare at posen på Rema kostet 50 øre ville jeg kunne tatt utdannelsen min gratis.
Det Meny-arbeidere og Meny-kunder nektet å innse var at på Rema var det ikke slik at du måtte, sitat x antall kunder, «betale for reklame» – men snarere fikk du valget: enten spare miljøet ved å bære varene selv eller ha med en brukt plastpose du hadde fått et annet sted. Intoleransen for dette var overveldende.

Derfor går det en liten lattermild faen i meg nå som Meny følger etter ved å ta 50 øre for sine plastposer. Og de er raskt ute med å forsvare at de er de høyeste herrer i bransjen som har vedtatt dette, og at det kun er for å spare miljøet. DE vil ikke kundene så vondt, altså.
Da snur vi litt på det. Tror noen at det er medarbeiderne på Rema som har bestemt at posene koster penger?
Uansett må jeg bare applaudere Meny som velger å innføre kostnader på plastposer til tross for massiv kritikk fra kunder. Bare fra Menykjeden alene tar kunder med seg hjem over 60 millioner bæreposer i året. Det er det rene vanvidd. Mye av det har skyldtes at posene er gratis.

Faktisk synes jeg det er på sin plass at plastposer koster penger, og at vi brødhuer blir påtvunget å tenke miljø. Jeg tror verden ville tatt en trist vending dersom plastposer skulle fortsatt å være gratis – for enkelte er nemlig gratis mer verdifullt enn miljøet vårt. Trist, men sant. Enkelte styres av prinsipper.
Vel, wake-up call: noen vil bestandig tjene på andre, slik er det! Blir du fattig eller rik av 50-øringen din?

Og er det ikke til alles interesse at vi bevarer planeten vår så lenge vi kan?
Selv om det koster 50 øre?

Jeg streber etter å opptre empatisk og medmenneskelig.
Jeg vet selv meget godt hvordan jeg foretrekker å bli møtt, og derfor prøver jeg i aller høyeste grad å vise den samme oppførselen overfor andre.

Idag merket jeg at min empatiske evne er tilstede med hver celle i kroppen.

Min kjære, kjære kollega har idag måttet ta den tunge veien til veterinæren med sin venn gjennom 12 år.

Jeg har grått i hele kveld.

Stress.no

 Der har du meg om dagen.

Jeg gir dere herved den største, beste og definitivt kuleste musikkoppdagelsen jeg har hatt i år: fantastiske Beth Hart. Her er hun med Born.

Enjoy.
Me snakkast.

Lyttetrang:
Born feat. Beth Hart – It Hurts

Idag fikk jeg en mail som jeg synes de fleste jenter bør ta en nærmere titt på.
Jeg har funnet en hatt jeg vil ha. Den er riktignok sort – men like fullt en hatt.

Den kvinnelige timeline:

3 år: Hun ser seg  i speilet og ser en prinsesse!

8 år: Hun ser seg i speilet og ser  Askepott.

15 år: Hun ser seg i speilet og ser en Stygg Stesøster  (Mamma, jeg kan
ikke gå på skolen når jeg ser sånn ut!)

20 år: Hun  ser seg i speilet og ser «for tjukk/ for tynn, for kort/ for lang,
for rett/ for krøllete» – men bestemmer seg for å gå ut likevel.

30 år:  Hun ser seg i speilet og ser «for tjukk/ for tynn, for kort/ for
lang, for rett/ for krøllete» – men finner ut at hun ikke har tid til å
fikse det, så hun går ut likevel.

40 år: Hun ser seg i speilet og ser  «for tjukk/ for tynn, for kort/ for
lang, for rett/ for krøllete» – men  sier til seg selv «jeg er i det
minste ren», og går ut   likevel.

50 år: Hun ser seg i speilet og ser «jeg er», og går dit hun  har lyst
til å gå.

60 år: Hun ser seg i speilet og minner seg  selv om alle de som ikke kan
se seg i speilet lenger. Hun går ut og  erobrer verden.

70 år: Hun ser seg i speilet og ser visdom, latter  og muligheter. Hun
går ut og nyter livet.

80 år: Hun gidder ikke  å se. Hun putter på seg en lilla hatt og går ut
for å ha det gøy med  verden.

Kanskje skulle vi alle tatt på den lilla hatten litt  tidligere?

Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for angst, eller noe de sliter med.

Jeg selv er livende redd for å ta blodprøver. Ikke fordi jeg synes det er så vondt, men jeg synes det er ubeskrivelig ekkelt å tenke på nålen som drar blodet ut av årene mine. Jeg synes alt innenfor huden er svimlende gross og takler ikke å se på åpne sår eller kroppsdeler som er brukket og bendt i alskens retninger.

“Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.”

– Wikipedia.
 

Folk flest synes denne angsten er dum og useriøs, og “oppmuntrer” med at: “det finnes jo ikke vondt, da”.

Opphavet til denne posten, var en kommentar i en blogg. En person skrev at han følte det som trist at enkelte menneskers redsel for stikk i armen førte til andre menneskers DØD, og ja – han skrev død med STORE bokstaver, som for å forsikre seg om at hans manglende anerkjennelse ovenfor noens angst var fullstendig tilstede. Videre mente vedkommende at “det å vise nestekjærlighet ovenfor fremmede” var selve veien til selvfølelsens lykke.
Dét er jeg enig i, og jeg er opptatt av at empati og medfølelse kommer til syne i samfunnet.

Men at en fobi jeg har skal gjøre meg medskyldig i noens død går jeg f… ikke med på!

Nuff said.

En liten kommentar en gang om at noen mente andre var rasister.
Det er begynnelsen på dette innlegget.

Jeg hører faktisk dette ordet bli brukt i flere sammenhenger. «Det er så rasistisk» og «H*n er rasist».
Ikke minst blir man avfeid som rasist dersom man sier høyt at man synes det er for mange innvandrere i landet. Dersom jeg sier ordet «innvandrer» – hva tenker du da? En innvandrer er per definisjon en person som ikke er født norsk, har norsk som morsmål, norsk familie og norsk statsborgerskap. En sønn eller datter av innvandrere er norske, men de er annengenerasjons innvandrere.
Nuvel – poenget mitt er: når enkelte hører ordet innvandrer tenker man på visse etniske folkeslag eller kulturer. Etnisitet handler om å ivareta en viss kultur som skiller seg fra det landet man flytter til. Og dermed blir man stemplet som rasist dersom man sier man helst vil begrense antall innvandrere og heller gi støtte, jobb og omsorg til de som allerede er her. Svensker, kurdere, indere, dansker og amerikanere. Alle som kommer til dette landet, bør integreres og godtas i vårt samfunn.

Hvis vi nå snur litt på dette… hvem er det egentlig som opptrer rasistisk? De som vil sine nye landsmenn vel, men faktisk mener vi bør kunne ta oss av alle sammen – eller de som beskylder disse for å være rasister? Rasist betyr å være rasehater. Man føler da avsky ovenfor visse grupper mennesker. (Egentlig synes jeg ordet «rasehater» når man snakker om mennesker er verdt en diskusjon i seg selv, men den tar vi ikke her.)

Dette ordet skal man ikke slenge rundt seg som man føler for – men tvertimot være bevisst på hva det gjør med mottakeren. Vi har eksempler på grusom rasisme både her til lands og ellers i verden – og jeg håper dette vil få fatale følger for rasistene! Vi har en internasjonal dag mot rasisme, 21.mars, og i fremtiden håper jeg denne vil få betydelig mer fokus enn den har i dag.

«Den internasjonale dagen for avskaffelse av rasediskrimering ble etablert i 1966. Datoen 21. mars ble valgt fordi på denne datoen i 1960 ble det drept 69 mennesker i Sharpville, Sør-Afrika, da de med fredelige midler protesterte mot Apartheid.» Kilde: FN-sambandet.

Jeg synes ikke innvandring skal skje i nærmest ubegrensede mengder – men jeg er ikke rasist!

Til det er jeg for skolert. For smart, om jeg får si det selv. For medmenneskelig. Og altfor følsom.
Bare ta en titt på hvem jeg omgås. En lett blanding mennesker. Helt perfekt.

C har sagt noe om det.
Undre har sagt noe om det.

Og Ikea har sagt noe om det.

Vi klarer ikke å snakke så mye selv, ihvertfall virker det ikke som noen forstår oss når vi prøver. Det er litt vanskelig også, å prate så høyt at alle hører oss gjennom stengte bilvinduer eller innefra hus. Det er heller ikke alle som hører oss fra pappesken i grøfta.

Vi hadde gått gjennom ild og vann for dere, kanskje spesielt Fido. Det hender vi lurer på hvorfor. Men så går det fort over. Vi fokuserer ikke så mye på hvorfor dere er som dere er, vi er glad i dere uansett. Vi er egentlig glade i dere selvom dere forlot oss i den varme bilen. Og vi er glade fordi noen fant oss da du mistet oss i veikanten da dere dro på ferie.

Allikevel har vi en liten bønn idag.

Vi liker oss best hjemme. Vi trenger ikke bli med på handletur, gi oss heller en liten godbit vi kan knaske på den halvtimen dere er borte. Også har vi hørt det finnes noe som heter kennel. Vi tror det er et fint sted å være når dere er på ferie.

Dere valgte oss, og det er vi glade for.

Valg får konsekvenser.

Konsekvensen her er oss.

– Mons & Fido – 

Og dét tror jammen meg prinsesse Märtha Louise også.
Alle har fått med seg nyheten om at hun skal starte engleskole, så det skal ikke også jeg kaste meg ut på å utdype her.
Det er lenge siden en sak fikk så rask og så mye omtale som denne. Jeg fikk med meg bomben først igår formiddag, og få timer etter var både artikler, diskusjonsforum og bloggbloggblogg fulle av både støtte og pepper.

Det som imidlertid inspirerer meg til denne posten, er det folk skriver om hverandres reaksjoner.

Jeg innrømmer det her og nå: Jeg er en skeptiker. Jeg liker å forholde meg til fysiske og håndfaste anekdotiske bevis, som konkretiserer at noe er. MEN – jeg er av den oppfatning at det antakelig finnes mer enn vi aner. Tross alt er det store deler av hjernen som aldri blir brukt. Og energier dør som vi vet aldri – men går over i andre former. Derfor er jeg en skeptiker med åpning for innflytelse og overbevisning. La meg presisere at jeg overhodet ikke dømmer de troende. Faktisk beundrer jeg dem, for de har en evne jeg mangler – de klarer å holde fast ved noe kun ved hjelp av tankene.

Det jeg ville ha frem er at det antakelig finnes to grupper: Skeptikerne og de som tror. Eller finnes det flere?

Og er det ikke greit at alle har sin egen oppfatning? Når landets prinsesse står frem med noe som fortsatt er sett på som noe for spesielt interessert, må det bli reaksjoner. Og ikke alle er like positive.
Jeg skal innrømme at jeg først tenkte «dette var da god PR, å ha en prinsessetittel for å fronte en engleskole» og «herregud, Märtha er jo kongelig og nå tar dette helt av». Men Märtha er jo et menneske også. Antakelig ikke en oppmerksomhetssyk ung dame som er ute etter å tyne penger ut av fattige folk. Hun kan lett skaffe seg oppmerksomhet på andre måter enn dette, og det at hun nå gjør seg utilgjengelig for media vil vel si at hun faktisk ikke gjør dette for å skape reaksjoner – selv om hun visste de ville komme.
Jeg ser dette nå. Jeg er et menneske som først får en reaksjon, som siden kan forandre seg drastisk over på helt andre plan.

Og hvis jeg først skal overbevises om at noe finnes, er jeg glad for at det er snakk om engler og ikke Satan eller noe.

Blog Stats

  • 63,943 hits
oktober 2017
M T W T F S S
« Sep    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos