Ventingen vil ingen ende ta. Til opplysning er jeg nå 41+1.
Mer er det vel strengt tatt ikke å si om den saken.
Et våkent hode regner seg frem til at det er en uke over termin, og jeg kan risikere enda en uke.

Så – da er det bra man har sånne som Jeanette som tar affære!
Nå ble jeg tagget og skal dele uinteressante ting med dere.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres
blogg.

Seks mer eller mindre interessante ting om meg:

  1. Jeg rygga ned et postkassestativ første dagen jeg hadde lappen.
  2. Jeg raste hele dusjen hos en venninne da jeg ble litt i overkant bedugget som 17-åring. Det skjedde ved at jeg satt på doen rett ved siden av, og mistet litt balansen – sånn helt plutselig. Den porøse dusjen lå i tusen knas med meg som en haug midt i. Moren til venninna mi var sjeleglad fordi hun lenge hadde tenkt å pusse opp badet…
  3. Jeg synger litt – og faktisk har jeg sunget på TV.
  4. Jeg har blått blod i årene. Litt utvannet nå, men like fullt.
  5. Jeg har litt sansen for Jan Thomas.
  6. Jeg har spilt «Kasper» i Kardemomme By i en teateroppsetning.

Da tagger vi….

Eirin

Sukkerspinnengelen

Terje

Lenemor

Gothica

… og så lar vi det bli med det.

40+1

Ja, ja.
Jeg skulle ikke henge meg opp i termindatoen, men det er meget enklere sagt enn gjort.

Kanskje jeg får en baby i mars engang.

39+2

Det skjer ingenting.
Ingenting.

Og det kommer det sikkert ikke til å gjøre på lange tider, heller. Fikk jo et lite håp da mensmurringene tok seg opp i uka som var, men nå har jeg ingen av de og heller ingen kynnere.
Kan jo håpe  på at det er «stille før stormen», men akkurat nå greier jeg ikke å se at det skal komme noen baby.

På kontroll fredag hadde blodtrykket steget noe og var nå 120/70. Er litt redd for det, men det er visst veldig normalt. Bare at jeg har ligget på 110/65 hele veien. Vel vel, legen stusset ikke over det og urin var bra.

Termin om en kort uke.

Men ikke pokker om jeg har en baby om en uke.

38+0

Jordmorbesøk idag.
Alt følger fremdeles boken – og jeg har ikke gått opp i vekt den siste måneden, utrolig nok. Det er ganske rart med tanke på at gutten i magen ifølge kontroll på onsdag nå veier 3800 gram… Riktignok er det en slingringsmonn på 500 gram, men gutten er nok allikevel en god plugg!
Til min glede etter seteleiefadesen, har han snudd seg og ligger, sitat jordmor, «godt festet». Det viste seg også på symfysemålet, som hadde sunket ned nå. Det betyr jo i bunn og grunn én ting: det er i ferd med å skje noe, og han kan være her i løpet av helga eller om 3 uker.

Av vondter har plutselig bekkenløsningen forsvunnet som dugg for sola etter «festelsen», men ryggen har bestemt seg for å takke for seg. Jeg merker det var i overkant optimistisk å utsette julegavehandlingen. Tror jeg må sende gubben ut etter gavekort, gavekort, gavekort – så får mottakerne unnskylde fantasien min.  Jeg har jo dog rukket å bake 3 slag, det er vel ikke så halvgærent som høygravid?

Status:

BT: 110/75
Fosterlyd: 143
Symfyse-fundus: 34
Ødem: 0

Og nei, jeg er ikke lei enda.
Men det er store muligheter for at jeg blir det snart – spesielt etter den tusende «Jaså, ruger du enda?» på en og samme dag.

😉

36+6

36uker

Straks 37 fullgåtte uker.
Permisjon om to dager.
Baby fullbåren.

Man kan jo få migrene og alvorlige gledessommerfugler i magen av mindre.

36+0

Man vet man har gjort det rette når man spør Mannen:

«Hva skal vi egentlig ønske oss til jul i år?»
…hvorpå han svarer:
«Vi får jo verdens fineste julegave om 4 uker, vi.»

*lykkelig*

34+0

Endelig fikk jeg somlet meg til å lade kamera OG ta nytt bilde attpåtil… Tror noe har skjedd med magen siden sist fotoshoot. 😉

Det har vært et par nervepirrende døgn.
Jeg har nemlig vært til kontroll på sykehuset fordi jeg ikke kjente liv på mange, mange timer. Jordmoren på telefon beordret meg inn til sjekk.

Doppleren konstaterte fort at, jo – her var det liv i massevis. Fin hjerterytme på alt fra 125 til 150. For sikkerhets skyld måtte jeg ligge med registreringsbånd på magen i 20 minutter. Jeg kjente dog ikke mer spark, selv om hjertet til Lille slo som besatt.
En lege kom inn og fortalte en lettet mor at registreringstesten var helt normal.

Så fikk jeg en ultralyd.
“Ja, ser her, ja. Det er ikke rart du ikke kjenner så mye spark”.

For min sønn er ikke som alle andre, han er jo spesiell, må vite.
Han har nemlig lagt seg med rumpa godt nede i bekkenet til sin mor, på det stadiet de fleste andre fostre plasserer hodet sitt på samme sted.

For å gjøre historien kort, kan dette ende i et keisersnitt på grunn av seteleie.
Jeg skal tilbake på kontroll om 1-2 uker, for å se om han har snudd seg andre veien. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det kan skje. Men jeg tror det er godt å forberede seg på at nei, kanskje han faktisk blir liggende i seteleie – og heller ta hodeleie som en bonus.
Lommelegen sier faktisk dette:

Mellom 34. – og 35. uke er det rundt 15 prosents sjanse for at barn av førstegansfødende snur seg av seg selv.

Dog har jeg en kusine som tok keisersnitt av eksakt samme grunn for 5 år siden.
Dette var jeg faktisk ikke forberedt på.
Av de tusen bekymringene jeg har hatt vekselsvis disse åtte månedene har jeg ikke ofret setefødsel en tanke. Det er jo ikke til å komme fra at setefødsel er verre enn hodefødsel.

Og som om ikke det var nok, er pluggen i magen litt større enn gjennomsnittet, ca. 5%. Han ble etter mål estimert til å veie et sted mellom 2500 og 3000 gr. Og det er 6 uker til termin…
La meg si det sånn, jeg skal ikke under noen omstendighet presse ut en unge på 4,5 kilo i seteleie.
Men kanskje dette betyr at jeg slipper det jeg frykter – å gå 14 dager over tiden.
Med ks blir jeg uansett tatt før termin. Og jeg regner med å bli satt i gang hvis ungen fortsetter å legge på seg.

Fremtiden ble plutselig veldig spennende og virkelighetsnær.
Jeg kan faktisk risikere å være mamma om 4-5 uker..

32+4

Noen ganger er menn urettferdig undervurdert.
Tiden er snart kommet da jeg burde begynne å ofre den berømte sykehusbagen noen tanker.
Jeg spurte igår den vordende far hva han trodde jeg trenger i den bagen.

Bare sånn i tilfelle jeg sløver like mye som alltid og ikke rakk å pakke den likevel.

Han mente jeg trengte blant annet:
– 2-3 skift
– tannbørste og tannkrem
-mascara, men ikke noe mer enn det for det ble sikkert bare overflødig
-hårbørste og hårspray
-shampo
– håndkle, selvom sykehuset sikkert har det
– truser, ikke g-streng

Her var jeg imponert for lenge siden..

… men så det beste, lypsyl.
Lypsyl måtte da være viktig i den tørre sykehusluften og siden dette er i desember. Så han kom definitivt til å pakke ned en lypsyl.

Gode, snille, omsorgsfulle mannen.

31+0

Kynnere.
Bekkenløsning.
Halsbrann.
X antall dobesøk.

Men faktisk synes jeg ikke det er noe problem å være gravid.
Bekkenløsningen er kun moderat, noe som betyr at dersom jeg tenker symmetri og ikke overanstrenger meg har jeg ikke vondt.

Idag var jeg hos jordmor igjen, og jeg må si det var bedre å være der denne gangen. Forrige gang hadde jeg ikke kommet så langt at fødselstankene hadde bygget seg noe særlig opp. Idag fikk jeg lettet hjertet for mye rart, og mine redlser er foreløpig ubegrunnet.

Urin: neg
Ødem: 0
BT: 120/70
Fosterlyd:125, han sov 🙂
FL: hodeleie

Også får jeg vel skryte litt av herligheten, da. Men siden jeg ikke vil blottlegge ham fullstendig, får dere bildene hvor han skjulte ansiktet.

Vi sparer det beste til slutt. 😉

Ti heeeerlige fingre!

Bollekinn og et perfekt, lite øre!

 

Er det rart jeg er stolt?

30+1

Ja, nå ser jeg at det faktisk går an å telle nedover.
Plutselig var jeg over 30-tallet. Ifølge svangerskapsboken min veier vidunderet nå rundt 1600 gram og er 37 cm lang. Det er jo en liten porsjon baby, det.

Formen er fremdeles fin. Jeg har gått opp hele 2 kg i vekt og bekkenløsningen er mye greiere å ha med å gjøre etter at fysioterapeuten min satte foten ned og ba meg slutte å jobbe. Trapper er visst ikke særlig samarbeidsvillige med et gravidbekken.

Jeg har ikke et snev av dårlig samvittighet engang. Nå skal jeg nyte de siste 9-10 ukene som alene, jeg og Mannen skal nyte ikke minst, og resten av tiden skal jeg bruke på å glede meg og forberede meg, i den grad det *ikke* går.

Jeg er glad jeg ikke vet hva som venter meg. Det er meg en sann fryd at det er et helt nytt liv som nå står for døren, som vi sammen skal oppdage.
Selv om de fleste er veldig glad i å dele erfaringer og gjerne har en forutinntatt mening om at de sitter inne med fasiten, forbeholder jeg meg retten til å oppleve dette selv. Selve svangerskapet har vært til dels ulikt de fleste andre jeg kjenner sitt, så mammatilværelsen vil vel kanskje også bli det?

Det mest slitsomme med disse fasitmenneskene er at man ikke får gjennomslag for sine egne meninger.
For eksempel viser det seg å være en allmenn oppfatning rundt at jeg burde forvente meg å gå to uker over termin. Det finnes så vidt jeg vet svært få synske rundt meg, så hva vet de? Bare fordi en tredjedel går over, burde jeg belage meg på det samme? Er det så forbasket dumt av meg å begynne å vente rundt termin?

Og misforstå meg rett, jeg begynner å miste kreativiteten på hva jeg skal svare når det samme mennesket spør meg for 145. gang «Hvordan går det med deg?». Joda, omsorg og medfølelse er kjempehyggelig, men det å være gravid er ikke nye ting hver dag – jeg synes jeg har vært svanger i 100 år, og det virker jo hvertfall lenge når jeg må komme med tilstandsrapport daglig. For all del – det er veldig koselig å bli spurt. Men det er noe med hvem som spør og hvor mange ganger jeg må si det samme..

Så det at jeg teller ned er ikke bare til baby.
Det skal bli ørlite grann godt å bare være meg i kroppen også.

Blog Stats

  • 63,856 hits
august 2017
M T W T F S S
« Sep    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031  

Top Clicks

  • Ingen

Flickr Photos