Jeg forstår det nå

Jeg er – vil jeg selv påstå – et empatisk og følelsesladd menneske.
Alltid har jeg blitt inderlig rørt av spesielt barn og dyr.
Men etter jeg ble mamma skjedde det noe dypere.
Empatien har bredt seg inn til skjelettet, og hører jeg om små barn som lider eller dør griper den rundt meg som en jernklo – og suget som etterfølger presser klumpen lenger og lenger opp i halsen etterfulgt av oversvømte tårekanaler.
Denne saken vippet meg helt av pinnen.
Faktisk har jeg ikke innsett hvor grusomt slikt er før nå.
For nå har jeg en sønn, som er uerstattelig, og som betyr alt for meg.
Retts- og straffesystemet i dette landet er så tragisk at det er til å grine av.
Morderen – ja, for det er det han er!- i denne saken mistet ikke engang førerkortet.
Foreldrene har mistet sitt kjæreste barn – mens denne mannen fremdeles får kjøre rundt på veiene, selv etter narkotikamisbruk.
Måtte han brenne i helvete!

Nå som valgkampen er i full gang, skal jeg sette meg nøye inn i partiprogrammene – for å finne ut hvem som kan beskytte mitt barn best mulig for sitt eget samfunn.
Jeg forstår det nemlig nå:

Verden er gal, og jeg går over lik for at ungen min skal ha det bra.

Hensynsløse iddioter!

Som mamma – med barnevogn – legger man plutselig merke til ting man ikke ofret så mange tanker før.

Bare hvor trangt det er på fortau,  for eksempel,  så to spaserende  mødre må gå etter hverandre på tur og ikke sammen. For ikke å snakke om  heiser.
Og når vi er inne på heis – hvorfor i huleste h*lvete tar friske, oppegående ungdommer heis?? Og dertil opptar den i alle etasjer så rullestolbrukere og barnevogner blir stående å blomstre?
Ja – og siden vi snakker om ungdommer; HVA får to oversminka tenåringer til å innta et stellerom, låse seg inne og oppta rommet så lenge at det hoper seg opp KØ av mødre med nye-bleier-trengende barn på utsiden??
Og dametoalettet med 7 avlukk ligger vegg i vegg?
«Hva gjorde dere der inne?», spurte jeg forrige fredag.
«Dere har ikke noe baby med dere?»
De to bare hastet forbi og lirte et altfor uengasjert «unnskyld» av seg i forbifarten.

Bah!
Det er ikke SÅ lenge siden jeg var tenåring og jeg var IKKE så egoistisk og lat!

3 x Hurra!

Imorgen er det nasjonaldag, mammaen har bursdag og lillemann fyller 5 mnd!

3 x hurra!

🙂

Lillemann 3 mnd!

Store gutten vår er blitt et kvart år.
Hvor ble denne spedbarnstiden av?
Det har rast avsted.
Dagene flyr avgårde, og jeg begynner å skjønne hva de mente, de som sa babytiden ville gå fort.
Heldigvis er det enda litt igjen 🙂

Idag var vi på 3-månederskontroll. Siden han var litt forkjølt ville de ikke sette vaksinen som planlagt. Kanskje like greit, vi vet jo ikke om han reagerer og det ville jo vært utgjort om han ikke var i form til søndag når han døpes.
Nuvel – ellers er alt bra med prinsen vår. Han følger sin egen kurve perfekt – makan til strøken kurve har vel verden sjelden sett! 😉
De vitale mål er nå 7000 gram og 64 cm. En lang slamp allerede. Forstår jo nå hvorfor en god del av klær i str. 62 er for kort og stramt.
Igjen, et bevis på at tiden flyr!

Av fysikk ser vi stadig utvikling. Nå griper han med hendene, og tar tak i tepper og klærne sine. Håret til mamma er også en favoritt. *vil ikke klippe seg* Han har begynt å forstå at lekene i babygymmen beveger seg og lager lyd hvis han dytter på dem, og når han ligger på sprelleteppet sitt følger han oss med blikket.
Fredag 13. mars lo han sin første latter. For en herlig lyd!
En kollega sa at i en film ble det sagt at «For hver gang et barn ler sin første latter fødes en fe».

Det var dekkende.

Vakre, vakre gutten

Tiden flyr!

Om 11 dager er gutten vår 3 måneder gammel. Vaksiner venter, og jeg kjenner jeg gruer litt for det.. her som det går så bra.

Gutten vår er en glad liten mann, smiler og pludrer og kan ligge for seg selv og studere babygym-figurer og fingrene sine lenge.

Det gleder meg at han finner sitt eget selskap tilfredsstillende, i tillegg til å være sosial og trenge kos.

Utviklingen går fremover, og han er våken og opplagt.

Følger oss med blikket, og smiler og ler om hverandre.

Han har også forstått at fingrene kan brukes til noe, og griper tak i kluter og små leker. De små fingrene studeres nøye, helt til det går trill rundt og øynene skjeler.

Han viser glede og entusiasme ved å sprelle seg fra sans og samling, og jeg forundres stadig over at han ikke letter!

Lenge lå han bare i vogna si og sov, ettersom jeg hadde fått det for meg at sengen hans var skummel. Etterhvert begynte folk å mene at dersom vi ikke skulle få problemer burde vi så smått begynne å introdusere ham for senga.

Så en kveld la vi ham bare der – og han sov hele natten.

Det gjør han enda – med et lite avbrekk rundt kl. 05 for mat, da.

Fine, perfekte gutten vår!

Fornuft på overtid

I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt «normen», og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen «den kommer når den er klar» kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.

Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).

Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.

Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv,  som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.

Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.

Mammas gull

Trenger ikke si noe mer enn: GULL verdt!

Mamma elsker skatten sin!

Lillemann 1 mnd!

Hva skjedde?

Plutselig har vi en gutt på en måned.
Det har gått rasende fort, og litt sakte iblant. Men mest av alt har det gått i en  fart, dette.
Kort oppsummert vender vi oss til at vi har barn nå, og at livet slik vi kjente det er over. Det er det verdt. Jeg nyter hver ammestund. Jeg har venner og bekjente med eldre barn, og selv om det også må være kjempestas er det nok noe spesielt med denne babytiden hvor de er så avhengige av mamma.

Så i helga skal vi til svigermor og jeg skal nyte sønnen min litt ekstra.
Store, lille gutten min  😀

In the game

Snart 4 uker er gått siden Lillemann kom til verden.
Om bare to dager er det 4 uker siden vårt nye liv startet.
Det er 4 uker siden riene så smått meldte sin ankomst. De snille maseriene som brukte ytterligere et døgn på å ta seg opp såpass at det ble 2 cm åpning.
At jeg har vært mamma i 4 uker allerede er ganske rart.

Å si at livet er snudd opp-ned er å si det pent.
Alt er forandret.
Når Mannen er på jobb kan jeg glemme alt som heter velvære på meg selv, jeg får ikke tid til å gre håret og langt mindre ta meg en dusj. Respekten for alenemødre øker for hver dag. Jeg forstår virkelig ikke hvordan man får tid til noe som helst.
Gutten vår er selvsagt verdens vakreste. Det ER han, kan jeg si fra et objektivt ståsted også.
Og så er han snill. Eller, man kan ikke bruke ordet «snill» om en baby. En uskyldig, fersk, uprogrammert liten ting fortjener ikke det ordet. De er snille uansett. Men vi har vært heldige så langt og bare hatt to netter med skrik – som en følge av at mamma hadde inntatt jordbær-Biola.. det er nå strøket fra kjøleskapets ingredientsliste. Men de to nettene det varte var mor og far fryktelig engstelige for at dette skulle bli sånn for bestandig.
Bank i bordet er det veldig bra for tiden. Småtten sover greit mellom måltidene på natt/morgen.

Vi er in the game nå.
Nå er vi blitt litt kjent med den nye sjefen, og vi liker hverandre alle sammen. 🙂
Tenk at dette bare er forsmaken.
Det har såvidt begynt.

Beyond words

I uke 41+5 bestemte han seg endelig:

Onsdag 17. desember ble verdens vakreste guttebarn født.
De vitale mål var 51 cm og 3580 gram.
Jeg er så lykkelig at jeg knapt kan beskrive det. Den norske ordbok har ikke nok superlativer.

Det ble en meget tøff fødselsopplevelse, som jeg skal skrive ned den dagen jeg klarer å tenke på den uten å ende i tårer.
Allikevel, den endte jo bra – både mor og barn lever.

Gutten er perfekt, selvsagt, og har på sin lille uke i verden lagt på seg 200 gram siden fødselen. Når mamma er Dagros og gutten har litt over gjennomsnittet næringsvett, blir det sånn. 😀

Det er hektiske dager nå midt i julestria, så flere oppdateringer vil komme etterhvert når all denne viraken har lagt seg.

GOD JUL til alle.

Dette blir den beste noensinne.