Imorgen er det nasjonaldag, mammaen har bursdag og lillemann fyller 5 mnd!
3 x hurra!
Store gutten vår er blitt et kvart år.
Hvor ble denne spedbarnstiden av?
Det har rast avsted.
Dagene flyr avgårde, og jeg begynner å skjønne hva de mente, de som sa babytiden ville gå fort.
Heldigvis er det enda litt igjen
Idag var vi på 3-månederskontroll. Siden han var litt forkjølt ville de ikke sette vaksinen som planlagt. Kanskje like greit, vi vet jo ikke om han reagerer og det ville jo vært utgjort om han ikke var i form til søndag når han døpes.
Nuvel – ellers er alt bra med prinsen vår. Han følger sin egen kurve perfekt – makan til strøken kurve har vel verden sjelden sett! 
De vitale mål er nå 7000 gram og 64 cm. En lang slamp allerede. Forstår jo nå hvorfor en god del av klær i str. 62 er for kort og stramt.
Igjen, et bevis på at tiden flyr!
Av fysikk ser vi stadig utvikling. Nå griper han med hendene, og tar tak i tepper og klærne sine. Håret til mamma er også en favoritt. *vil ikke klippe seg* Han har begynt å forstå at lekene i babygymmen beveger seg og lager lyd hvis han dytter på dem, og når han ligger på sprelleteppet sitt følger han oss med blikket.
Fredag 13. mars lo han sin første latter. For en herlig lyd!
En kollega sa at i en film ble det sagt at “For hver gang et barn ler sin første latter fødes en fe”.
Det var dekkende.
Tiden flyr!
Om 11 dager er gutten vår 3 måneder gammel. Vaksiner venter, og jeg kjenner jeg gruer litt for det.. her som det går så bra.
Gutten vår er en glad liten mann, smiler og pludrer og kan ligge for seg selv og studere babygym-figurer og fingrene sine lenge.
Det gleder meg at han finner sitt eget selskap tilfredsstillende, i tillegg til å være sosial og trenge kos.
Utviklingen går fremover, og han er våken og opplagt.
Følger oss med blikket, og smiler og ler om hverandre.
Han har også forstått at fingrene kan brukes til noe, og griper tak i kluter og små leker. De små fingrene studeres nøye, helt til det går trill rundt og øynene skjeler.
Han viser glede og entusiasme ved å sprelle seg fra sans og samling, og jeg forundres stadig over at han ikke letter!
Lenge lå han bare i vogna si og sov, ettersom jeg hadde fått det for meg at sengen hans var skummel. Etterhvert begynte folk å mene at dersom vi ikke skulle få problemer burde vi så smått begynne å introdusere ham for senga.
Så en kveld la vi ham bare der – og han sov hele natten.
Det gjør han enda – med et lite avbrekk rundt kl. 05 for mat, da.
Fine, perfekte gutten vår!
I lærebøkene står det at et svangerskap varer i ni måneder.
40 uker.
Dette er selvsagt “normen”, og et gjennomsnitt av hva som er virkeligheten.
Selv gikk jeg gravid i 41 uker og 5 dager før Junior valgte å komme seg ut.
Og det var i grevens tid. Jeg skulle faktisk bli igangssatt den dagen fordi det på ultralyd to dager i forveien ble oppdaget sviktende morkake og drastisk lite fostervann.
For å gjøre historien kort: overtiden gjorde at morkaken begynte å miste sin funksjon, og min sønn kunne dermed vært i stor fare dersom dette ikke hadde blitt oppdaget.
I vestlige land er det vanlig å sette igang gravide kvinner etter 1 uke over termin. Men Norge? Nei, her skal vi gå gravide til krampa tar oss – eller til det hele ender i fosterdød og morkakesvikt.
Det var derfor med stor glede at jeg idag kom over denne artikkelen.
Endelig ser det ut til at potetlandet har forstått faren med overtidige svangerskap. Jeg vet om flere tilfeller hvor babyen har dødd i mors liv 2 uker over termin.
Frasen “den kommer når den er klar” kunne ikke vært mer usann.
Sannheten er at babyen kommer når morkaken ikke fungerer lenger. Og for hver dag som går over termin, slutter den sakte, men sikkert å virke som den skal.
Overtidig svangerskap vurderes som risikosvangerskap, og flere studier har vist økt risiko for død i mors mage (intrauterin død) og i nyfødtperioden (perinatal død).
Mitt svangerskap var altså plutselig et risikosvangerskap etter 40 uker uten de store plagene. Hele tiden var jeg redd for overtiden, fordi jeg visste om farene og riskene. At det skulle gå troll i ord er jeg glad jeg ikke visste på forhånd.
Så takk til dem som endelig har forstått det.
Sett igang fødslene før 42 uker.
Heldigvis satte min igang av seg selv, som skjebnebestemt.
Men det endte allikevel på operasjonssalen etter to døgn med rier, som lillegutt ikke tålte fordi det var for lite vann.
Og at det var lite vann visste jeg på grunn av ultralyden to dager før, som fastlegen min hadde skaffet meg fordi han eier empati.
Det skal ikke være sånn – at det handler om flaks med hvem man treffer på i Helse-Norge.
Alle har livets rett.
Så det er pokker ta på tide at man slutter å leke med ufødte liv ved å gamble med overtiden.
Trenger ikke si noe mer enn: GULL verdt!
Mamma elsker skatten sin!
Hva skjedde?
Plutselig har vi en gutt på en måned.
Det har gått rasende fort, og litt sakte iblant. Men mest av alt har det gått i en fart, dette.
Kort oppsummert vender vi oss til at vi har barn nå, og at livet slik vi kjente det er over. Det er det verdt. Jeg nyter hver ammestund. Jeg har venner og bekjente med eldre barn, og selv om det også må være kjempestas er det nok noe spesielt med denne babytiden hvor de er så avhengige av mamma.
Så i helga skal vi til svigermor og jeg skal nyte sønnen min litt ekstra.
Store, lille gutten min 
Snart 4 uker er gått siden Lillemann kom til verden.
Om bare to dager er det 4 uker siden vårt nye liv startet.
Det er 4 uker siden riene så smått meldte sin ankomst. De snille maseriene som brukte ytterligere et døgn på å ta seg opp såpass at det ble 2 cm åpning.
At jeg har vært mamma i 4 uker allerede er ganske rart.
Å si at livet er snudd opp-ned er å si det pent.
Alt er forandret.
Når Mannen er på jobb kan jeg glemme alt som heter velvære på meg selv, jeg får ikke tid til å gre håret og langt mindre ta meg en dusj. Respekten for alenemødre øker for hver dag. Jeg forstår virkelig ikke hvordan man får tid til noe som helst.
Gutten vår er selvsagt verdens vakreste. Det ER han, kan jeg si fra et objektivt ståsted også.
Og så er han snill. Eller, man kan ikke bruke ordet “snill” om en baby. En uskyldig, fersk, uprogrammert liten ting fortjener ikke det ordet. De er snille uansett. Men vi har vært heldige så langt og bare hatt to netter med skrik – som en følge av at mamma hadde inntatt jordbær-Biola.. det er nå strøket fra kjøleskapets ingredientsliste. Men de to nettene det varte var mor og far fryktelig engstelige for at dette skulle bli sånn for bestandig.
Bank i bordet er det veldig bra for tiden. Småtten sover greit mellom måltidene på natt/morgen.
Vi er in the game nå.
Nå er vi blitt litt kjent med den nye sjefen, og vi liker hverandre alle sammen.
Tenk at dette bare er forsmaken.
Det har såvidt begynt.
I uke 41+5 bestemte han seg endelig:
Onsdag 17. desember ble verdens vakreste guttebarn født.
De vitale mål var 51 cm og 3580 gram.
Jeg er så lykkelig at jeg knapt kan beskrive det. Den norske ordbok har ikke nok superlativer.
Det ble en meget tøff fødselsopplevelse, som jeg skal skrive ned den dagen jeg klarer å tenke på den uten å ende i tårer.
Allikevel, den endte jo bra – både mor og barn lever.
Gutten er perfekt, selvsagt, og har på sin lille uke i verden lagt på seg 200 gram siden fødselen. Når mamma er Dagros og gutten har litt over gjennomsnittet næringsvett, blir det sånn.
Det er hektiske dager nå midt i julestria, så flere oppdateringer vil komme etterhvert når all denne viraken har lagt seg.
GOD JUL til alle.
Dette blir den beste noensinne.
Ventingen vil ingen ende ta. Til opplysning er jeg nå 41+1.
Mer er det vel strengt tatt ikke å si om den saken.
Et våkent hode regner seg frem til at det er en uke over termin, og jeg kan risikere enda en uke.
Så – da er det bra man har sånne som Jeanette som tar affære!
Nå ble jeg tagget og skal dele uinteressante ting med dere.
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres
blogg.
Seks mer eller mindre interessante ting om meg:
- Jeg rygga ned et postkassestativ første dagen jeg hadde lappen.
- Jeg raste hele dusjen hos en venninne da jeg ble litt i overkant bedugget som 17-åring. Det skjedde ved at jeg satt på doen rett ved siden av, og mistet litt balansen – sånn helt plutselig. Den porøse dusjen lå i tusen knas med meg som en haug midt i. Moren til venninna mi var sjeleglad fordi hun lenge hadde tenkt å pusse opp badet…
- Jeg synger litt – og faktisk har jeg sunget på TV.
- Jeg har blått blod i årene. Litt utvannet nå, men like fullt.
- Jeg har litt sansen for Jan Thomas.
- Jeg har spilt “Kasper” i Kardemomme By i en teateroppsetning.
Da tagger vi….
… og så lar vi det bli med det.
40+1
Ja, ja.
Jeg skulle ikke henge meg opp i termindatoen, men det er meget enklere sagt enn gjort.
Kanskje jeg får en baby i mars engang.
Siste kommentarer