Jeg innrømmer det. Jeg går sjeldent noe sted uten mobilen.
Da jeg fikk min første mobil for nøyaktig ti år siden, ble jeg ca. ett minutt etter totalt hekta. Jeg gikk omtrent over lik for å få byttet ut deksel i andre farge, få den überharry blinkeantennen og sendte sms’er raskere enn Colin McRae kjører rally.
Kom det en ny modell, gikk jeg over ytterligere lik for å få tak i dem, og Snake ble plutselig sinnssykt kult å drive med.
Dette varte en liten stund. Innen kameramobilene kom, begynte jeg å bli forsynt av hele fenomenet mobil. Skyhøye regninger og mer seriøse ting, tok livet av den abnorme dillaen.
Idag bryr jeg meg fint lite om jeg har en utdatert mobil, så lenge den har et bra display og den fungerer til å sms’e og ringe med. Kamerafunksjon er liksom bare en greie som følger med. Det skal vel hardt gjøres å ikke få tak i det.

Jeg blir imidlertid litt skremt når jeg ser hvor mange som enda befinner seg i den mobile tilgjengelighetens nett. Forleden fikk jeg en bil i møte med – en dame selvfølgelig!- bak rattet som åpenbart sendte tekstmelding. Idet vi passerte hverandre kikket hun opp, og skvatt sånn da hun så meg at hun et lite øyeblikk mistet grepet om rattet.

Nettavisen melder idag om 5 jenter som omkom i en krasj med en trailer – fordi sjåføren skal ha sendt tekstmeldinger mens de kjørte. Fem liv er gått – på grunn av EN mobil! For 15 år siden fantes ikke dette fenomenet, mens i dagens samfunn kan mobilen rett og slett føre til folks død – fordi den for enkelte er viktigere enn noe annet.

«Å sende tekstmeldinger bak rattet er en ren risikosport», sier UP-sjef Odd Reidar Humlegård. Det finnes nok av studier som som bekrefter at det er farlig å prate i telefonen mens man kjører. Å sende tekstmelding er naturligvis enda verre.

Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si jeg aldri har rørt mobilen mens jeg har kjørt, men fornuften har nå tatt igjen det skrikende behovet for alltid å være tilgjengelig, og jeg har livet mitt altfor kjært til å friste skjebnen.

Dessverre er det mange vandrende «deathwish»-mennesker der ute, som tydeligvis ikke ofrer sine medmennesker noen tanker der de babler i bilen på veien. Det forundrer meg hvordan man kan opptre så egoistisk. For det er det man er, når man ikke vier kjørebanen all sin oppmerksomhet. Man er seg selv i bilen, og alle andre er der ute. En mot alle.

Hvordan klarte vi oss før?